Her finner du Jørn Simen Øverlis norske tolkninger av Vysotskijs viser. Tekstene er ordnet alfabetisk etter norske titler.
All bruk av tekstene er underlagt vanlige copyrightregler.
Nei, hvorfor skal vi alltid kalles banditter?
Vi er i all enkelhet antisemitter
Og får ingen hjelp i fra konger og kroner
men vet vi er flere millioner personer
Jeg spurte en venn, ja en russer av blodet
hva er nå egentlig semitter for noe?
Og får man no´ straff om man slår dem til døde?
Han sa: “En semitt. Det er bare en jøde!”
Så dem kan man slå uten at det er brøde
men en mann som Einstein, var han egentlig en jøde?
Og jeg ber om korreks, men jeg må få spørre
om Abraham Lincoln hadde sitt på det tørre?
Jøde er Rappaport, jøde er Rabin,
min nabo Wallenstein og Charlie Chaplin,
og seks millioner som brant opp for fascismen
og til og med grunnleggeren av marxismen!
Men vennen min sa at de tror de er noe
fra kristne småunger drikker de blodet
og drosjesjåføren sa sist jeg tok drosje
at jødene spikra opp Jesus på korset
De må drikke blod, liksom alle vampyrene
går de i Zoo og tar livet av dyrene.
Og står du i kø hele livet for føden
så husk det var jøder som stjal hele grøden
Fra Kursk til Kazan bor det snart bare jøder
Svartebørshaier som horer og føder
Skyt dem og heng dem! Hvorfor skal de få leve?
Hiv dem på havet! Russland for russere!
Fyr i badstua kjære. Legg på, legg på
jeg vil langt vekk fra verden i kveld
På den øverste benken sitter jeg nå
Jeg vil piskes – og glemme meg selv
La sjela mi brennes i synd og skam
og et snøbad vil rense den godt
så personkultens ansikt kan stråle fram
tatovert her til venstre i blått
Legg i ovnen, legg i ovnen, legg i
badstueovnen, la den gløde
så skammen innerst i sjela får svi
Alt var frossent i meg – alt lå øde
Dampen skal løsne tunga mi
Troen min gikk i stykker i kuld
og sorgen rakk mil etter mil
På mitt høyre bryst ser du Marina
Til venstre står Stalins profil
For begeistringa mi, for all lojalitet
ble jeg straffa i «paradis»
et liv kasta bort i svart håpløshet
Dumheta hadde en pris
Fyr i badstua, kjære. La den gløde
så skammen innerst i sjela får svi
Alt var bunnfrosset i meg – lå øde
La dampen løsne tunga mi
Jeg husker jeg skreik, husker at jeg sa
«Bror, hvor lenge tror du at vi blir
her i leiren.» Da tok de meg bortifra
et Sibir til nok et Sibir
I de svarteste gruver som finns her til lands
åt vi steinstøv og drakk gråten vår
Der prikka vi alle inn bildet hans
her til venstre hvor hjertene slår
Fyr i badstua, kjære. La den gløde.. osv.
Jeg gyser og grøsser av minnene
Før meg langt vekk fra vett og fornuft
Jeg vil tømmes for tanker av vindene
fra dampende, brennende luft
Men tankene dundrer i skallen min:
De dømte meg helt uten grunn
Pisk ut Sovjet-arven fra sjel og sinn
La fortida synke til bunn
Fyr opp i, fyr opp i, fyr opp i, fyr opp i
Fyr opp i badstueovnen, la den gløde
så skammen innerst i sjela får svi
Alt var frossent i meg – alt lå øde
Dampen skal tine sjela mi
Sjela mi, sjela mi, sjela mi. sjela mi
Sjela mi————–
Hvor du går, hvor du står, går du i fare
og aller helst bør du bli i ditt hus
for du er bløt, alle bilder er harde
og du, du møter dem fort nesegrus
Tre venner kjører en kompis til graven
men kolliderer på veien til den
og alle moses i stomper og stykker
bare den døde lå uskadd igjen
Kvinnfolkas gråt narret nok ingen gjester
og sangen låt surt så det skar
for høye raut fra et messingorkester
bare den døde spilte noe bra
Så kom sjefen hans – den gamle sniken
kysste den den døde og spytta bryskt
alle la sine lepper mot liket
men fra den døde kom det ikke no´ kyss
Naturens krefter gir blanke i talen
og lar det lyne og tordne fra skyen
de levende springer i skjul under taket
bare den døde kan ikke finne ly
men hva betyr det om regnet blir til sjøer
vi savner alle hans filosofi
vi klarer ingenting vi, men de døde
er tapre mennesker – ikke som vi
Hva du enn finner på blir du forbigått
alle har merket i panna i dag
og føler redsel og angst for å leve
bare den døde er trygg i sin grav
han kan ha enkeltgrav eller felles
og klager aldri på kost og losji
han er jo verken forlatt eller ensom
uten fordringer – ikke som vi
I skyggenes dal – i dødens rike
der går alle helt nakne omkring
vi eier alle noe – de døde er like
de bor i kister og har ingenting
ikke si at jeg priser de kalde
nei, livet må leves fordi
det er obligatorisk for alle
og bare den døde er fri, fri, fri, fri, fri, fri
Mørk og dyster er novemberkvelden
Mormor sitter ved Annusjkas seng
Hun skal sove, men så vil hun høre
det samme eventyret om igjen
Om den lille lure skjæra
som er svart og hvit i fjæra
og som baker søte kaker for de små
Alle snille barn får smake
skjæras gode bløtekake
En bit til far, en bit til mor
en bit til søster og en bit til bror
Det er det gode gamle eventyret
og det er mange som vil høre på det nå
«Er jeg snill så får jeg smake kake»
tenker lille Annusjka så blidt
Hun blir direktør når hun blir voksen
og hun husker eventyret sitt
Og er like snill som skjæra
som er svart og hvit i fjæra
og som baker kaker støtt for alle små
Alle slektninger får smake
på Annusjkas bløtekake
En bit til far, en bit til mor
en bit til søster og en bit til bror
Det er det samme gamle eventyret
Og det er mange som vil høre på det nå
Alle lever lykkelige og glade
men en dag så blir det revisjon
Og i retten treffer vi kvartetten
anklaget for svik og korrupsjon
Og når gode råd er dyre
må vi ty til eventyret
Det om skjæra som er gavmild mot de små
Dommeren som fikk dem hekta
deler ut til hele slekta:
Et år til far, et år til mor
et år til søster og et år til bror
Det er det samme, gamle eventyret
Og det er mange som må høre på det nå
Det verste jeg veit er en tragisk finale
Jeg vil helst at slutten skal være god
Det verste jeg veit er den altfor brutale
tida på året jeg ikke kan drikke no´
Det verste jeg veit er kald kynisme
jeg stoler aldri på tillitsfullhet
Det verste jeg veit er opportunisme
og at fremmede snuser og snoker i mine brev
Det verste jeg veit er å gjøre ting halvveis
en halv dialog lærer ingen noe av
Det verste jeg veit er å skyte i ryggen
selv skyter jeg forfra, det går alltid bra
Jeg hater sladderens sannhetsvarianter
rosens brodd og tvilens pil
å bli logra for fra alle kanter
lyden av jern mot glass og falske smil
Det verste jeg veit er skråsikkerheten
møter jeg den slår jeg bremsene på
I baktalens buk svømmer majoriteten
og ingen snakker om ære lengere nå
Og treffer jeg folk med stekkede vinger
føler jeg ingen barmhjertighet
Liker verken betvunget eller betvinger
Bare Jesus på korset har min respekt
Jeg kan´ke fordra meg sjæl når jeg er umandig
At en uskyldig blir slått er det verste jeg veit
At de graver i sjela mi støtt og bestandig
eller spytter på den er forferderlig leit
men det aller verste er torg og manesjer
der man selger seg sjæl for en billig suksess
Om forandringen kom i forgylte kortesjer
aldri i verden kommer jeg til å like det
Zin: Åh, Vanja se så søte klovner
den ene har så diger trut
All sminken gjør at fjeset hovner
nei, gåsj ´a meg, han se´kke ut
Den andre er så lik Ivan
og sikkert alltid full som han.
Den fyllerøsten gå´kke an
Hva syns du mann?
Van: Zin, svogeren din er ingen sinke,
Husk du og han er nært i slekt
Du skjuler alderen din med sminke
og stemmen din den har tobakken knekt
Nei, nå kan du heller gå
og hente noe å drikke på
ja du skal også få
Så rask på nå
Zin: Du, se den lille søte dvergen der
i skikkelige moteklær, så gøy
Damene på konfeksjonsfabrikken her
får aldri jobbe med slikt tøy.
Men hør det sier jeg deg skatt
at dine venner er no´ pakk
de drikker hjemmebrent konjakk
lagd på kloakk
Van: Vel, gutta har de klær de trenger
og skjøtter slektas verdighet
De lesker seg for egne penger
med dårlig sprit av sparsomhet
Og du har visst glemt no´ vennen min
eksmannen din i fra Berlin
han drakk jo lavoktanbensin
husk det du, Zin!
Zin: Åh, Vanja se på akrobatene
Jeg dør! Åh, se der for et sprang
En av de unge kandidatene
han gjorde sånn for meg engang
Men du er heller skral og lat
og sovner straks du har fått mat
på sofaen under stønn og rap
slikt avler hat
Van: Oi, se hvordan det kjeiet går
på sine lange, lekre bein
blant jentene på jobben vår
der ne´re har vi også ei
Men det derre husmorlaget ditt
driver mest med hjemmestrikk
og når de kommer over hit
prater de dritt
Zin: Vel, Vanj, husk Lilka Fedosejeva
venninnen din fra Tivoli
du ville fulgt med henne derifra
da var du drøy, det må jeg si
Men hvorfor krangle Van
en ferietur til Jerevan
er hva vi trenger nå min sann
kom an, kom an
Dine øyne er som kniver, dine øyne ser i mine
og jeg glemmer hvem jeg er og hvem jeg var
Men hver gang du senker blikket kan jeg kjenne at
du stikker meg i hjertet med ditt svarte øyepar
Jeg kan bøye en kopek og jeg kan rette ut en hestesko
og temme olme okser hvis jeg vil
Men å holde deg det krever mye mer enn harde never
og beholde deg det får jeg ikke til
Var jeg den som fikk bestemme ja da skulle vi bli hjemme
men du stikker ut så fort du bare kan
Og når det er tid å ete må jeg springe ut og lete
etter kona over alt hvor det går an
Jeg er utslitt av å springe etter deg hver ledige time
så jeg har kjøpt meg en sykkel som er blå
Hører bilens bremser skrike og jeg våkner på klinikken
men du kommer aldri hit og hilser på
Først tok de og bedøvet meg og dokteren opererte meg
i dager skar han i meg med sin kniv
Men det lever ennå hjertet selv om det er kvalt av smerte
for en sånn som deg risikerer jeg mitt liv
Dine øyne er som kniver, men snart kommer jeg og finner deg
så bare prøv å gjem deg om du kan
Da blir det din tur til å sippe, min barberkniv skal jeg slipe
Du skal barberes til du ikke trenger kam
Flammer i natta,
drømmen får meg til å fryse
Slapp av litt, bare slapp av
med dagen kommer lyset
Men heller ikke dagslys gjør det bedre
Ingen lyster, ingen glede
Enten må du røyke
eller reparere
Jesjtsjo raz, da jesjtsjo raz
da jesjtsjo mnogo, mnogo raz
jesjtsjo raz, da jesjtsjo raz
du må reparere
I kneipene finns svarte får
og hvite servietter
Et paradis for drankere
mitt bur i fæle netter
I kirken er det mørkt og trist
det stinker over hele huset
Nei, hvor kan jeg finne troens gnist
og hvor er jubelbruset
Jesjtsjo raz, …
Hvor er jubelbruset
Jeg går inn i skogen, går veien langs med ælva
mørket jager lyset og gir meg den store skjælva
Jeg ser tett i tett med hekser, Gud er ingensteder
Hvor lenge skal jeg vandre ingen vet hvor veien leder
Skogen tetner, pulsen slår
Overalt er Baba Jaga
Og der veien slutter står
bøddelen ved blokka
I det fjerne danser hestene
dovent, jevnt og lett
På veien min går allting galt
slutten har jeg ikke sett
Ingenting er hellig mer
i kneiper eller kirker
Nei, på alle stedene jeg ser
gårt livet rundt i sirkler
Jesjtsjo raz, …
Rundt og rundt i sirkler
Før var livet lett vi levde trygt og godt i gjenger
røyka hasj og visste hvordan vi sku´ ordne penger
Du tok med deg et kjælent kjei som sjekka opp en bikse,
dulta borti offeret og dro Warszawatrikset
Og alle purker kjente oss, skygga oss og lekte buse
Det var greitt, men en dag taua de meg ned på pol´tihuset,
og putta meg på barnehjem i fengsel og sånt derre
men da jeg kom for folkedomstol´n blei det mye verre
Folkedomstol´n heter det, men folket så jeg ikke
Og dommeren fornærma meg fra første øyeblikket
“Her er det kanskje du og dine venner som regjerer” sa jeg
“Men jeg protesterer på det dere formulerer
Jeg skal ta dommen som en mann, men dere få´kke vann på mølla –
her står at jeg er kriminell – den verste bølla!
Det æ´kke sant! Jeg pleier å gå høflig fram å spørre
om en presang i tusenrubelsedler, eller større
Folk gir meg penger, frivillig og uten kompromisser
så hvorfor skal jeg dømmes på feilaktige premisser?
Gjør om på formuleringen. Beskriv mitt nummer
Jeg er en kunstner i mitt fag – jeg letter lommer”
Ingenting stemmer mer, men verden består
himmelen er som i gamle dager
/: både skogen og sjøen er som før, men i går
kom han ikke tilbake fra slaget :/
Diskusjoner vi hadde om alt det som skjer
rundt i verden skal aldri bli ferdig
Først nå når han aldri skal komme hit mer
savner jeg fyren forferderlig
Men han sa mye rør, og sang som en sopp
Kunne være en pest og en plage
Lot meg aldri få sove. Ved soloppgang sto han opp
men i går kom han ikke tilbake
Så hva betyr vel at allting ble tomt da han dro
når grunnen min til å klage
er at jeg aldri helt fatta at vi var to
før han ikke kom hjem i fra slaget
Våren kom hit i dag, den slapp ut i det fri
jeg ba ham om en røyk slik som vanlig
men fikk stillhet igjen, ingen svarte fordi
han ikke kom hjem i fra slaget
Våre døde vil alltid stå vakt for oss og
på et vis hjelpe til litegranne
slik som himmelen gir fra seg litt av det blå
og setter farve på skogen og vannet
slik som himmelen gir fra seg litt av det blå
som speiles i skogen og vannet
Det var plass nok til to i geværgrøfta vår
mye venting for begge på laget
Nå er allting for én, meningsløsheten rår
som om egentlig jeg falt i slaget
Nå er allting for én og jeg tenker som så
kanskje egentlig jeg falt i slaget
Her er sangen om en som vi har kjent, har kjent
En kropp som ikke fikk springe ut, springe ut
En med sangstemme og med talent, talent
Men han fikk aldri sunget ut, sunget ut
Så nesten ingen fikk vite om ham, om ham
som ikke var venner med skjebnen sin, skjebnen sin
Og tonene hans nådde aldri fram, aldri fram
selv om meningen var fin
Han begynte sjenert på tonen “do”,
men ble aldri ferdig, og
fikk aldri fullført en akkord, akkord
Og ingen sukket mens han sang
og ingen ville synge med
på noe sted
Så dumt, åh Herregud så dumt, så dumt
Han skulle fyrt opp en vulkan
han skulle fylt opp alle hav
Men det ble aldri, aldri noe av
Så masse å si til oss, men ble stum, ble stum
når han skulle få det ut, ta det ut
i en eksplosjon foran publikum
sku´n bretta sjela ut, sjela ut
Også ville´n slåss med seg sjæl, han ville slåss
Men han hadde angst, han hadde skrekk, hadde skrekk
så når blodet brusa som en foss, som en foss
løp han vekk, løp han vekk, løp han vekk
Han som ville vite alt fra A til Å
som ville prøve å forstå
livets mysterium til bunns, til bunns
fikk aldri hvisket hennes navn,
fikk aldri kysset hennes munn
Hun som han skulle hatt, skulle tatt, skulle hatt, skulle tatt
Så dumt, åh Herregud så dumt, så dumt
Han ville alltid skynde seg
Han ville støtt gi seg i vei,
men kunne aldri, aldri bestemme seg
I snøens renhet skrev han dikt, skrev dikt
Men visste aldri hva hun het, hva hun het
Han skrev med håp, av hellig plikt, av plikt
Men snøen smelter som vi vet, som vi vet
Ja, alt han skulle si ifra, si ifra
skrev han på snø, skrev han på is
Og ble han ikke ferdig da
prøvde han å fange snøfnugg enkeltvis
Nei, han nådde aldri fram
til henne som han elsket over alt
Han skulle flyktet, flydd avsted, flydd avsted
Han skulle røvet henne med,
men han dro aldri noe sted.
Satset ikke, hoppet ikke, rakk det ikke
Så dumt, åh Herregud så dumt, så dumt
Tida var ute – han ga opp
Spente ikke buen nok og skjøt for kort, skjøt for kort, han skjøt for
kort, skjøt for kort
Så dumt, åh Herregud. Vel vel
Det var historien min i kveld
Livet går videre av seg selv
allikevel, allikevel, allikevel
Den kvelden drakk jeg ikke no´
fikk ikke sunget bare lot
meg sakte tenne, hun lot meg brenne
/: Men han som sto i med ´a før
skreik mens han viste meg på dør:
“Du hakke nubbetjans i hel-
vete på henne!” :/
Og han som sto i med ´a før
viste meg finger´n i ett kjør
Det ække rykter, jeg var helt nykter!
Jeg ville vekk kan du forstå
Da sa hun: “Du må ikke gå!
Beskytt meg! Det er bare feiginger som flykter
Jeg ville vekk kan du forstå
Da sa hun: “Du må ikke gå!
Beskytt meg! Det er altfor få
som ikke flykter!”
Men han som sto i med ´a før
var slettes ingen amatør
På høsten måtte jeg til skafottet
/: Jeg var på byen med en venn
da kom en gjeng med svære menn
en gjeng revansjelystne menn
og de var åtte! :/
En eller åtte, tenkte jeg
går ut på ett, alt for et kjei
De var helt gærne, helt uten hjerne
/: Jeg ville ikke unngå strid
nå sku´ de se et individ
som ikke ville leve li-
vet sitt på knærne :/
Og han som sto i med ´a før
fikk gjengen sin i kamphumør
Nå sku´de ta meg, ta dama fra meg
/: En hoppa på meg bakifra
Valjuka skreik: “Vi stikker a”
men ikke ville jeg la sjan-
sen gå i fra meg :/
Slik havna jeg på lasarett
blei banka hels´løs rett og slett
Ån fikk betale for åtte gale
/: Fengselsdoktor´n skar non stopp
fram og tilbake på min kropp
og sa: “Hold ut til jeg holder opp,
vi er brutale” :/
Og da jeg kom meg ut til slutt
så blei jeg skilt på et minutt
Tror du hun venta den vene jenta?
Jeg tilgir som seg hør og bør
men han som sto i med ´a før
uansett hva han nå gjør
snart blir han henta
Men han som sto i med ´a før
han som sto i med ´a før
uansett hva han nå gjør
så blir han henta
Rir på kanten, ser mot avgrunnen til jeg trekkes ut på stupet
Pisker hestene tilbake til det knyter seg i strupen
Hiver etter pusten, drikker vind og eter skodde
er i dødens sikre favntak: Tenk på alt jeg ikke nådde
Langsommere hester, åh, trav langsommere nå
lunefulle hester – gå
Bare blås i pisken min – gå hvor dere vil
Hva fikk jeg gjort – ingenting
Sangen min – ingenting
Men jeg synger en sang
og – gir hestene vann
står litt før jeg faller
og vil leve, leve, leve
Som et sandkorn blåses bort i en orkan skal jeg gå heden
og i rasende galopp drar mine hester meg i sleden
åh, trav langsommere hester, hør jeg sverger, ber og tigger
om at veien må bli lengre bort dit der de andre ligger
Langsommere hester, åh, trav langsommere nå
lunefulle hester – gå
Bare blås i pisken min – gå hvor dere vil
Hva fikk jeg gjort – ingenting
Sangen min – ingenting
Men jeg synger en sang
og – gir hestene vann
står litt før jeg faller
men vil leve, leve, leve
Det var alt. Gud har bestemt at jeg skal ut av menneskevrimlen
og med ondskapsfulle stemmer synger englene i himlen
er det hestebjellas ville klang av sorg i denne stunden
eller er det meg som skriker før jeg styrter ned mot bunnen
Langsommere hester, åh trav langsommere nå …
Nei, jeg kan ikke skylde på andre på vår jord
fordi jeg plutselig har havna i andres spor
Før i tida pleide jeg å velge ut min egen vei
Men ut av dette sporet finner ikke jeg
Her er det veldig dypt og trangt
Opp herfra er det bratt og langt
Pokker ta den som kjørte opp det her
sporet hvor jeg ikke kan la vær´
å te meg som en idiotisk stut
som sitter fast og aller helst vil ut
Best å tie still og ikke bli for svær
For stort sett er det jo helt normalt og brukbart her
Ingen kakker deg i hue eller sier no´
hvis du vil gå videre så værsågod!
I sporet vårt er trygt og godt
av mat og drikke er det nok
Ganske kjapt har jeg overtalt meg selv:
kan hende blir jeg her allikevel
og lære av hva alle andre gjør
Hvor de går, hva de gjør, hvem de spør
Plutselig brølte en eller annen “Slipp meg fram”
og slo seg framover i køen med brask og bram
Energien denne sjela eide kom i veien og den brant fort opp
og snart sa lysta hans og forstanden stopp
Men sporet vårt utvida seg
og veien fram ble heller brei
Gærningen ble hekta av en kveld
i grøftekanten havna´n for seg selv
så stoppa´n ikke oss som kom rett bak
fra å rusle i ro og i mak
Snart var det min tur, motor´n min streika med et smell
og farten framover den stoppa opp av seg selv
Hadde jeg orka skulle jeg dratt meg ut og vekk
i sporet blir jeg stående på samme flekk
Helst vil jeg vekk å være kvitt
Dette sporet her er egentlig ikke mitt
Men fordi jeg traska sløvt i vei
er sporet tråkka dypere av meg
Og håpet er blitt drept hos alle dem
som gikk bak meg og gjerne ville frem
Denne grusomme tanken får meg litt på gli
og gir meg krefter til en egen vri
Med hjelp av vårens bekker får jeg vaska bort
grums og gjørme så jeg får en redningsport!
Jeg sparker motor´n min i gang
og kommer unna sporets tvang
Kjære deg! Se opp og hør på meg
men aldri skal du følge etter meg
For sporet etter meg er bare mitt
Det er bedre om du lager ditt
Langs grensen vår til Tyrkia, eller Pakistan
går en smal remse jord: Et ingenmannsland
På sovjetisk side er det betong og piggtråd
På den andre siden er det piggtråd og sand
Men borti landet som er ingenmanns
vokser blomster overalt
Kapteinen her i grensevakta har ei lekker dame
men når han vil gifte seg er svaret: “Ikke før
du har skaffet blomster nok til brudebuketten
Bryllup uten blomster det blir bare fyllerør”
Og borti landet som er ingenmanns
vokser blomster overalt
Den tyrkiske kapteinen er også forlovet
men dama stiller vilkår når han ber om hennes hand
“kjære”, sier hun på tyrkisk, “du får meg i belønning
om jeg får en fin bukett ifra ingenmannsland”
Og borti landet
Tredve tapte krigere, gode kamerater
tar med seg geværene og følger sjefen sin
Men de aner ikke at den tyrkiske patruljen
også plukker blomster nå i natt i måneskinn
og borti landet
Kraftig dufter blomstene, kapteinen blir beruset
og hans tapre mannskap vet snart ikke hvor de er
“Dæven”, roper de på russisk, og så høres plutselig
ÇHælveteÈ på tyrkisk, de er like fulle der
Og borti landet
Se på kapteinen, kapteinen vår sover
sover og drømmer om en grenseløs jord
Han ser bunkers som er tomme
han ser tusen blomster komme
opp av grus, opp av sand skyter blomstene fram
og hvert eneste land blir et ingenmannsland
Jorda eier ingen mann
Og borti landet som
Det er torden oppi lufta
alt kan hende nå
pusten snører seg i brystet mitt og tynger
meg som søker etter varsler kan jeg høre på
det som fuglene i eventyret synger
Hører Sirin, fugl som smiler, og hennes lokkesang
har triller som driller i min tro
og Alkonost, en fugl som sturer lengsel og sorg
har en stemme som spidder min ro
Smil og sorg på samme stund
klinger om hva jeg skal få
håpets lille fugl er Gamajun
hun synger for meg nå
I hele himmelrommet høres klokkeklang
kobberklang med kobberglans
er det vrede eller glede, er det sorg
og med gull har vi russere kledt kuplene
så vår Herre skal se på oss ofte
Jeg står midt i et eventyr, et endeløst land
som en evig gåte med søte, sure savn
Landet mitt hvor mennesker bor i fattigdom og skam
under samme himmel som naturens klare kildevann
Hestene mine synker i til buken sin
de sitter fast i den fete, gule løgnen
men allikevel så bærer de meg riket rundt
som oser og stinker etter søvnen
Månesigden ga meg dåp
men den er en skrøpelig bro
lille Gamajun, gi meg et håp
gi meg trøst og gi meg tro
Se, jeg pusser på min fattige slitne sjel
helt til den stinker, helt til den blør
helt til den skinner som i vrede som i glede
og med gull skal jeg lappe mine filler
så vår Herre skal se på meg ofte
I begynnelsen var ordet, men ikke noen idé
På jorda vår var uvett, savn og kaos
Kjempesvære stykker brakk av fastlandet og ble
til øyer som fløt utover i havet
Og seilte rundt i verden uten frakt og uten faner
Krysset æraer og epoker i mange tusen år
slik ble de til nomader på verdens oseaner
men husket fastlandsloven og ånden fra i går
I begynnelsen var ordet, men ordene tok slutt
Og jorda vår ble sådd til med matroser
som strømmet over broer ut på øyer uavbrudt
og kalte dem for skip med vakre gloser
Og vokste fast i skuter med sjeler og med føtter
noen passet kursen og noen pleide ord
Matroser underveis rev seg løs fra sine røtter
kastet loss og ville leve som utvalgte ombord
Men fastlandsloven trekker dem sterkt og er så sta
at engang kommer øyene tilbake
Hvis Ordet var i begynnelsen der allting kommer fra
Da kan det bare være ordet «Havet»
<em>LOGOS : refererer til all oppsamlet kunnskap i verden, og til den guddommelige fornuften som virker, gjennomtrenger og utfolder seg i verdensaltet. Finnes i ordene «biologi», «geologi», «zoologi» o.s.v.</em>
1. Jeg går på Gorkijgata
2. Han sa: Jeg trenger kvinnfolk,
er frossen, sur og lei Kvinnfolk ,vin og sang
da dukker det med ett opp Kom la oss gå å feste
en ukjent foran meg hele natta lang
3. Så hviskan meg i øret
4. Han sa: «Jeg gir deg dollars
«Her har jeg no´ for deg for deg blir det butikk
Vet du hvor flott de lever hvis du kan gi meg tegninger
i det solrike Marseille?» på en Sovjet- fabrikk»
5. Så drar vi ut av landet
6. Og purken står og bukker
direkte til Marseille og gir deg fin konjakk
der kvinnfolka går nakne der horer går i minkpels
og aldri sier nei og kjeltringer i frakk
7. Men jeg var fast i troen
8. Men de blei skikkelig gærne
og angav ham i det og sendt meg avsted
jeg tok i fra ham penga Jeg fikk tur Kolyma
og varsla KGB og han blei ikke med
9. Nå går jeg her og fryser
10. Der purken står og bukker
Men en ting lover jeg og gir deg fin konjakk
en gang så skal jeg ta meg der horer går i minkpels
til det solfylte Marseille og kjeltringer i frakk
Typisk undergrunns- eller forbryterspråksang. Fra 1948. De fleste slike sanger har anonyme opphavsmenn og regnes for en slags folkeviser. Denne sangen finnes i mange versjoner, og er blitt kreditert flere, blant annet Vysotskij. Etter at arkivene ble åpnet da Sovjetstaten falt, er det funnet ut at den er laget av Akhill Grigorevitsj Levinton mens han var Filologistudent ved Leningrad Universitet. En kveld dukket han bare opp og sang sangen for sine sjokkerte venner.
På mange måter er denne sangen et mirakel når man ser på tida og omstendighetene. Midt i en tid som må ha vært den mest deprimerende og forbannede tida i Sovjets historie, rett etter at 20 millioner russere hadde ofret livene sine på de europeiske slagmarker slik at de allierte kunne vinne krigen, slår en vittig og ironisk sang opp av Leningrads ruiner. En by som var mer hjemsøkt av krigens redsler enn noen annen europisk by og hvor gleden hadde vært drept i årevis.
Denne sangen entret russisk folklore og begrepsapparat umiddelbart En rekke fraser som fremdeles er i bruk i det russiske språket kommer herfra. Foreksempel klisjeén om «tegningene over en Sovjet-fabrikk». For første gang på tiår viste det seg at det gikk an å gjøre narr av det hele. Sangen er en slags stamtavle for temaer i anekdoter og undergrunnssanger som diktere skulle komme til å skrive i 60- og 70-åra, og som opplagt holdt motet oppe hos russerne og andre øst-europeiske nasjoner. Den inneholder alle elementene til disse sangene som ble enormt populære: Fra de gamle sigøynersangene som oppsto i forrige århundre kom drømmen om et ryggesløst liv. Fra forbryterspråksangene kom undergrunnsatmosfæren fra et liv og miljø med helt spesielle koder og lover samt store deler av fraseologien. Fra byromansen kom de urbane omgivelsene og temaet om ubelønnete gode gjerninger, som leder til publikums sympati og aksept av sangeren som opplagt er en kjeltring selv.
Og menneskene klager og klager,
de vil ha rettferd, ellers blir de vrede.
«Det var vi som sto forrest i køen
men de som sto bakerst spiser allerede!»
«Ta det med ro! Og hold opp og banne!
Gå hjem kamerater, her er ikke plass til flere
De som fikk er turister i landet,
og unnskyld at jeg spør, men hvem er dere?»
Men menneskene klager og klager,
og vil ha rettferd, ellers blir de vrede.
«Det var vi som sto forrest i køen,
men de som sto bak oss spiser allerede!»
Igjen kommer sjefen og prater:
«Gå hjem kamerater her er ikke plass til flere,
de som får er partidelegater,
og unnskyld at jeg spør, men hvem er dere?»
Men menneskene klager og klager,
og vil ha rettferd, ellers blir de vrede.
«Det var vi som sto forrest i køen.
men de som sto bakerst spiser allerede!»
Armer utad, tørk vekk fliret!
Inn med maven, tre og fire
Åndens styrke avhenger av god fysikk
Strekker du ut vristen
blir du gla på morgenkvisten
Har du livet kjært så gjør litt gymna
Er du hjemme i din stue
stå på henda eller hue
ørene og øya dine kan bedra
de innskrenker perspektivet
venn deg til det nye livet
Vekk med negativ påvirkning utenfra
I hver avkrok finns en spire
til forkjøl´se, tre og fire
Kjenn godt etter over hele kroppen din
Er du svaklig bak og framme
hopp i kista med det samme
Kalde dusjer er den beste medisin
Dersom du vil bli moderne
bruk din hjerne, bøy i knærne
Arktis og Antarktis lar du ligge brakk
Vitenskapen anbefaler
gymnastikk av rette slaget
som erstatter både kaffe og konjakk
Ingen må få se du tviler
bøy og strekk så svetten siler
sådan jages alle depresjoner vekk
Er du gammel begersvinger
prøv med kalde avrivninger
Kaldtvannsprosedyrer gjør deg sunn og kjekk
Dårlig nytt kan drepe glede
Svaret vårt er: Løp på stedet!
Til og med en nybegynner fikser slikt
Prøv det alle menn og kvinner
Ingen taper, ingen vinner
Løper vi på stedet kommer alle likt!
Nå skjelver ikke hånden mer
den drar meg opp
I dypet falt panikken ned
forgodt, for godt
Med verden i min hule hånd
og drømmen klar
kan ingen fjelltopp sette bånd
på hvor jeg drar
Blant veier ingen mann har gått
finns en for meg
På steder ingen fot har trådt
skal jeg, skal jeg
De navnløse som ligger her fikk steinen sin
Jeg ser en vei der livet er
og den er min
Her lager jeg min egen sti
skritt for skritt
Og hemmeligheten gjemmes
i granitt, granitt
Den hvite toppen kneiser stø
der drømmen bor
Jeg elsker renheten i snø,
i snø og ord
Så la meg holde fast ved dette øyeblikk
for det vat her jeg kunne
drepe mine tvil
Slikt måles ingenting i mot
nei, alt blir smått
Unntagen fjellet hvor din fot
aldri har trådt
Ja, jeg er mann og jeg bestemmer selv
hva jeg skal gjøre på min lørdagskveld
Jeg skal bestemme over hele meg
om bare Ninka kan bestemme seg
“Hei, broder, Ninka? Hun er tyvers lokkemat”
“Hva så, den dama gjør meg desperat”
“Nei, kom hit og få i deg litt mere brennevin
så får du roa ner den derre potensen din”
“h, ikke stopp meg. Jeg vet hva jeg gjør
Bare synd jeg ikke så det før
Hu skal bli dama mi, mitt faste kjei
I kveld har Ninka sagt okay til meg”
“Du! er´u klar over at din Ninka
har liggi med hele Ordinka!
Nå er´e ingen som vil ta i a´ jo!”
“Skiter jeg i, jeg vil jo ha a´ jo
Og du hun elsker meg, det har hun sagt”
“Nei, tusen rubler på at det er snakk
Den overkåte røya der hu jakter mannebein”
“Skiter jeg i: Hun er min øyestein”
“Døø! Hun puster tungt og kysser kleint,
lukter vondt, og tenker seint
Det er alt for mye av a´ jo!”
“Skiter jeg i, jeg vil jo ha a´ jo!
Du synes ikke hun er vakker, nei.
Men hennes utseende passer meg
Jeg driter i hva dere sier for no´
Jeg vil sa jævla, jævla, jævla, gjerne ha a´ jo”
Hvor var du i 17 år?
På Bolsjom Karetnom
Hvorhen fikk du svarte sår?
På Bolsjom Karetnom
Hvor slår sorgen din seg ner?
På Bolsjom Karetnom
Hvorhen finns du ikke mer?
På Bolsjom Karetnom
Stopp kamerat, og hør min venn:
Gata hvor du bodde, hvor er den?
Samme kan det være om du husker eller ei,
har du aldri vært der, har du aldri levet
Hvor var du … osv.
Gata di har skifta navn
Allting er forandret i vårt land
Men det er den samme gamle gata som du går
Har du aldri vært der, har du aldri levet
Hvor var du … osv.
På Petrovskij-torvet er det marked og basar,
her får du alt du trenger om du er litt snar.
Stor ståhei, masse mennesker, boder overalt
som selger skitt og kanel, knappenål og elefant.
A: Kjøp aviser, aller siste nytt er med
B: Sigaretter, hvis du trenger det.
C: Kom hit mann og kjøpsaftogvann.
Vil du leve lenge, bør du drikke vann.
Kålrot, melk, meloner, slikt får du hos gamlemor.
Kålsuppe og grøt og iskald kvass på samme bord.
Og spriten flyter fritt, for hvert et skritt et skjenkested.
For noe slanter kan du kjøpe alt det du får ned.
A: Kjøp aviser, aller siste nytt er med.
B. Sigaretter hvis du trenger det.
C: Kom hit mann og kjøp saftogvann
vil du leve lenge bør du drikke vann.
Når torvkona ved bordet dupper av og tar en blund,
blir dagen hennes raskt forandret av en sulten hund
som sluker alt i kurvene før kona skriver «Stopp!
Den kjøteren ruinerer meg . Se alt har den spist opp.»
A: Kjøp aviser osv.
Mens noen på baseren roper :«Aeroplan!»
blir enda en uskyldig lettet av en veteran.
«Å, hjelp en stakker, gode borgere,
stopp tyvene og hent politi!»
Det har du bare godt av din dumme bavian
nå veit du hva som skjer når noen roper: «AEROPLAN»!
A; Kjøp aviser osv…..
Hva slags hus står her?
Stumt i dysterhet
De sleipe vindene
blåser slemt på det
Alle vinduene
ser i dypet ned
De knuste dørene
står helt åpne
Jeg er mer enn trøtt og saler hesten av
Er det noen her? Kom og hjelp meg da
Et lite gufs av angst går gjennom kroppen min
som når en gribb på jakt får byttet sirkla inn
Det ser nærmest ut
som det er en bar
full av usle kryp
og alle geiper, klar
til å slå meg ned fordi jeg peker på
at ikonene
henger litt på skrå
En heller selsom prating kommer snart i gang
Fra en sur gitar høres en plaget sang
Og en forvirra dverg med heftig appetitt
vifter med kniven under bordet sitt
For et merkelig hus
nærmest pestbefengt
Porter åpne
Sjeler innestengt
“Har dere aldri hørt
at livet kan gå an
uten rus og råte,
mord og brann”
“Her er alt som før, du har vært lenge vekk
Vi eter gress så sjelene til slutt blir lekk
De stinker mugg og møkk, og vi ser ut som troll
på grunn av fyll og slagsmål, ran og vold”
“Ulver sprang jeg fra.
Hester har jeg sprengt
Si meg: Hvor kan landet være
som jeg lengter etter?
Der ikon-lampene
lyser dagen lang
Hvor sang ikke er skrik
og løgnen ikke sann”
“At slike hus finnes er helt nytt for oss
Mørket stjeler vettet vårt og vi må alltid slåss
Selvsagt veit vi at det gode aldri kan bli godt
og ikonene de henger best litt skrått”
Jeg dro vekk fra stanken
og ikonene
dit hesten førte meg
bortover moene
Jeg må leve blant normale
det er hva jeg vil
Først da blir jeg til noen
da vet jeg jeg er til
Jeg dro fra Russlands hus og lagde ingen spor
lever dag for dag, samme hvor jeg bor
Og denne sangen her er bare kling og klang
syng heller “Svarte øyne” det er en vakker, russisk, sang
Om du tviler en gang på den
som vil være din venn, skal du
prøve om han er trofast og
til å stole på
Ta med ham opp på fjellets topp
Det er der du ser hvem han er
La ham knyttes med tau til deg
gå en farlig vei
Blir han vrien og stri og skri-
ker av skrekk, og vil bare vekk
Er en revne i isen nok
til at han går amok
går en fremmed i tau med deg
ikke skjell på ham, jag ham hjem
Han har vært her for siste gang
Han får ingen sang
Men om han ikke gir klynk, og yn-
ker seg sliten og sår, men går
Stønner kvasst ja, men holder fast
og står last og brast
Hvis han følger deg opp til topp
som i seiersrus, uten stopp
Da kan du stole på ham med hell
som på deg selv
Hvem har sagt : Hele jorda vår blør
snart vil ingenting vokse mere i den
Hvem har sagt: Hele jorda vår dør
Nei. Den har bare gjemt seg for tiden
Man skal ikke ta Moder fra Jord
Man skal aldri ta saltet fra havet
at den dør det er noe folk tror
og jordas redsel har menneskene lavet
Grøfter ligger som åpne skår
og granathull som væskende krater
jordas nerver er blottet av sår
som smerter gjennom land og over stater
Men den utholder alt, bare vent
ikke regn med vår jord blant de døde
Når du tror den er øde og brent
skal du høre den synger fra skjødet
Fra dypet der jorda er hel
stiger stønn opp i fra åndehullene hennes
Moder Jord, du er menneskenes sjel
som ikke kan fjernes og brennes
Hvem har sagt: Hele jorda vår dør
Nei. Den har bare gjemt seg for tiden
Sannheten gikk ut på byen i fineste stasen
hadde pyntet seg vakker for alle som hun gikk forbi
Løgnen som så dette hveste med verste grimasen:
“Kom inn til meg jeg byr både på kost og losji”
Den blåøyde Sannheten slo til og trippet inn døra
la seg i senga og sov som et barn om en stund
Løgnen dro av henne dyna og gned seg i henda
planen sin fant hun på vodkaflaskenes bunn
“Litt av en kjerring” sa Løgnen og satte opp et ansikt
som kunne skremme bort bulldogger alt mens hun sang:
“Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden
se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang”
Finstasen tok hun og flettet inn gullbånd i håret
pressa seg inn under eder i ny kledebon
klokke og lommebok tok hun og sprang ut på byen
Vinket og viftet med sannhetens legitimasjon
Sannheten våknet og savnet selvfølgelig klærne
avkledd på Løgnens veranda var hun litt av et syn
ute på gata kom pøbelen og svinet til henne
ekkel og uren løp Sannheten spissrot i byen
“Løgnen har tatt på seg alt som er mitt” skrek vår Sannhet
Nå er hun sykmeldt og har ingen steder å bo
I vill galopp farer Løgnen på vei ut i verden
for hun har stjålet en veddeløpshest av reint blod
Rundt om på kloden vår finnes det ennå noen sære
personer som sier de vandrer på Sannhetens vei
Den rene Sannheten seirer nok når hun vil lære
å stjele og lyve som andre og ellers er grei
Hver ganng du river i vodka på noen du treffer
og du ikke vet hva som hender med deg og din gjest
kan du bli avkledd og det er den reneste sannhet
se listige Løgnen har tatt fra deg bukse og vest
og da blir det listige Løgnen som styrer din hest
Jeg er fra Rostov – eller andre steder
men er nok aller mest et hittebarn
Og hvis ikke Allah er en forræder
så er jeg den velsigna kar´n
Jeg bor overalt – som nå i Tula
bor godt og teller verken seier eller tap
men husker aller best at vi så sola
i landsbyen min i Tsjetsjenia
Der ble ingen barnesjeler skada
vi delte samme skjebne og fiksa allting med en spleis
og livet reiste med en gammal Lada
og fordufta med eksosen underveis
Jeg husker sanger vi sang der hjemme
og steinen som vi hoppa fra
Så kom de slemme som ville skremme
meg bort i fra Tsjetsjenia
Jeg lurte alltid på hva jeg ville bli til
var veldig glad i venner og litt for glad i hasj
Nå skal det lite til før jeg tar til kniven
men den har jeg sjelden med meg, gudbevars
Jeg hadde krøller og gikk rundt og sprada
men de slemme fjerna krøllene og ga meg helt ny sveis
og livet reiste med en gammal Lada
og fordufta med eksosen underveis
Så ble vi herda i harde klikker
og av en grusom “Groznyj ruskij” tsar
som tror tsjetsjenerne frivillig stikker
fra Kaukasus til Kazakhstan
Og i Sibir er det ganske sikkert prima
for barbarer, for banditter og semittiske krapyl
der oppe finnes så mye bedre klima
enn på psykiatriske asyl
For jeg har vært der sammen med de andre
de som deler skjebne med meg
og livet reiste med en gammal Lada
og fordufta med eksosen underveis
Liksom et buskas som er tatt av vinden
blir jeg blåst hit og dit fra sted til sted
Snart blir jeg hærtatt, snart blir jeg lynsja
på denne måten får jeg aldri fred
Ved siste lynsjinga sto jeg oppreist
til fjellboernes forsvar og tok strupetak på dem
som angrep vestfra, ingen kom herfra
Jeg tok det gode og det onde med meg hjem
Og forfedrene snur seg rundt i grava
de egget oss til dåd før de la ut på siste reis
Og de ble kjørt bort i en gammal Lada
men det viktigste fordufta underveis
Strupen brenner, hjertet mitt sprenger
for i år er alt som i fjor
De har oss i fella, de har oss i fella
Vi springer i sirkler i blodige spor
De løfter børsene, de skyter fra bakhold
lufta stinker av blod og av bly
Ulvene svaier, ulvene stuper
hvor kan vi gjemme oss, hvem gir oss ly
De skyter ulver nå igjen, unge ulver
Skyter de tispene, skyter hannene
Nå roper jegerne, nå uler hundene
og det er blod i snøen og blod på alle flagg
Kampen er ujevn, de har geværer
De kjenner ulvene og ulvenes lov
og stenger vår frihet med flagg som er røde
Mennesker på ulverov
De har lært å drepe med latter
Vi diet mora vår da vi lå blinde i hi
og suget det fra hennes patter
at røde flagg går vi aldri forbi
De skyter ulver nå igjen …
Våre føtter og kjever er raske
så svar meg lederulv, kan du svare meg du
Hvorfor lar vi oss skytes og slaktes
hvorfor følger vi flokkens tabu
Ulver kan ikke, skal ikke bryte loven
og mitt timeglass renner snart ut
For den bøddelen skjebnen har sendt meg
løfter smilende børsa til skudd
De skyter ulver nå igjen …
Jeg var ulydig, gikk utenom flaggene
tørsten på livet ble altfor stor
Bak meg hørte jeg frendene
tute begeistret i kor
Og strupen brenner, hjertet mitt sprenger
for i dag er alt som i går
Jeg satt fast i fella, men sprang ut i frihet
og skammen er det jegeren som får
De skyter ulver nå igjen …
I fra grensen vår slo vi retrett på signal
rullet steppene inn som et teppe
Men vår general sparket fra mot Ural
rullet jorda vår ut over slettene
Endelig kom det en ordre om å ta inn igjen
det som ble tatt i fra oss om høsten
Jeg husker at sola tørna på himmelen
og holdt på å gå ned i østen
Ikke tro at vi skritter opp jorda
når vi tramper alt ned mens vi slåss
Nei, med støvlene sparker vi jorda
Etter oss – bort fra oss
Og for vinden fra øst bøyet kornet seg ned
Saueflokkene trykket mot klippen
mens vi dreide på jorda med føttene
og forandret på slagenes retning
Ikke bli redd om solnedgangen blir feil i kveld
ikke hør på dommedagsprofetier
kloden vår vrir og vender og dreier vi hvorhen vi vil
med vår skiftende marsjkompanier
Vi kravler og kryper som gærne
hamrer hender i marka på tross
spenner og sparker vekk jorda med knærne
Etter oss – bort fra oss
Ingen hender mot himmelen i bønn eller bann
ingen ærefrykt, ingen som spotter
Men vi føler den dekningen vi får alle mann
ved å bruke de falnes kropper
Vanviddets varme bly må oppfylle alle krav
fra døden bak oss og døden foran ved fronten
Første linje kastet seg over en maskingeværsgrav
da skaket og skalv horisonten
Jeg ga flyktig litt sorg til de døde
la sporet mitt bak meg og vrei
og vendte på jorda med albuene
Bort fra meg – bort fra meg
En av oss reiste seg opp med en gest
og snappet en kule i flukten
Bataljonen vår krabber bestandig mot vest
for at sola skal stige i østen
Med magan i møkka i myra kjenner vi stanken igjen
Hele krigssonen stinker som pesten
Nå går sola normalt på sin ferd over himmelen
fordi vi klorer oss fremad mot vesten
Om beina og armene ikke holder
møter vi skjebnen vår med et kyss
Biter og jafser inn jorda og gresset
Inntil oss – under oss – bort fra oss
Mett til halsen, mett til halsen
Jeg er til og med lei av sang og musikk
Helst lå jeg i ro som en ubåt på bunnen
Ingen som kom og ingen som gikk
En venn ga meg vodka, et lite glass vodka
og sa at det ville nok gå over snart
Så traff jeg en kar som het Verka i fylla
Verka og vodka var ikke så smart
For ingenting hjalp meg av Verka og vodka
Vodkaen ga bakrus og Verka var lens
Jeg vil ligge i ro som en ubåt på bunnen
hvor ingen tar peilingen på min frekvens
Mett til halsen, mett til halsen
Å synge er kjedelig snart går jeg min vei
for å ligge i ro som en ubåt på bunnen
ingen vil få kallesignaler fra meg
Illustrerende sangtitler
Her kommer noen sangtitler som viser mangfoldet i Vysotskijs viser:
Krigssanger
- Tinnsoldater
- Marinegutta
- Skarpskytteren
- På drillplassen
- Testpiloten
- Spesialbrigaden
- Jeg var bataljonens speider
- Papirsoldaten
- Sersjanten min
- Menig Borisov
- Balladen om våpnene
- Tsetsjenernes sang
- Men hva kan vi soldater klandres for?
- Ingenmannsland
Dessuten skrev han krigssanger fra særlig dramatiske situasjoner :
- Krigens slutt
- Jeg vokste opp under Leningrads beleiring
- Redd våre sjeler (fra en u-båt)
- Vi dreier jorda
- Han kom ikke tilbake fra slaget
Men rammer for temaene og ideene henta han fra mange områder:
Sport og idrett
- Skihoppet
- Vektløfterens sang
- Sleggekasteren
- Skøyteløperens sang
- Fjellklatrersken
- Om skøytesprinteren som ble satt inn på langdistansen
- Fotballkeeperen Lev Jasjtsjin (legendarisk keeper på 1970-tallet for fotballaget Dynamo, Moskva)
- En sang om Pelé
- Dykkere
- Jeg spelte spar
- Til sjakkongens ære
- Høydehopp med grimaser
Fra sjølivet
- For sjømenn
- To skip
- Skipsgutten
- Seilet
- Spøkelsesskipet
- Opprør på dekk
- Mann over bord
- Jeg vil drukne i Vestre Dvina
- Jeg skal ikke til sjøen mer
- Det er vanskelig for sjømenn å tilpasse seg
Sykehus og sykdom
- Sykehussangen
- Han var kirurg
- Et galehus
- Hun tar blindtarmen
- Den morsomme liksangen
- Krøplingen
- Den beskjedne schizofrenes på Sklifasovskij-instituttet
Vitenskapsmenn, pedagoger og kunstnere
- Fysikernes marsj
- Arkeologistudentenes sang
- Det var en gang en lærer
- Den gale geologen
- De intellektuelle
- Å lage en film
- Vår store russiske forfatter Lev Tolstoj
- Sangeren ved mikrofonen
- Mikrofonens sang
- Inntrykk fra et foredrag om verdenssituasjonen
- Kamerater vitenskapsmenn kom og besøk oss
- Antiklerikal sang
Tro og overtro
- Bermudatriangelet
- Sangen om den profetiske Oleg
- Spåkona
- Antisemittenes sang
- Hvordan de innfødte spiste opp kaptein Cook
- Hva man tror om Jesus, Allah, Mohammed og slike i dag
- Gjenfødelse
- Kuplene
Arbeidslivet
- Bileierens sang
- Sjåførens sang
- Motorveimannens sang
- Jeg var låsesmed av sjette grad
- Brev fra arbeiderne i Tambov
- Gruvearbeiderens sang
- Det skjedde en gang i gullgruva
- Det sorte gull
Drankerens verden
- Jeg har en fylleperiode
- Halve verden kryper gjennom buken min
- Jeg drikker meg ihjel i ensomhet
- Flammer i natta
Fangeleirer og fengsler
- Fengselsfuglene
- Kolyma
- Bodajbo
- Vennen min er dratt til Magadan
- Gi hundene kjøtt
- Militsprotolollen
- Landeveisrøveren
- Badstua
Hverdagslivet
- Aljosa spilte trekkspill
- Vitser om Irkutskbadstuer
- Balladen om barndommen
- Spør løs og jeg skal svare nøyaktig
- Smak og behag kan ikke diskuteres
- Et TV-offer
- Dialog foran fjernsynet
- Tenk om det ikke fantes jøder!
- En gang i en bar i Moskva
- Å legge seg på bunnen
- Han som sto i med ´a før
- Dine øyne er som kniver
- Damenes vals
- To bøller
- Det hendte noe i tollen
- Til politiet
- Mannekengen
- Reisekameraten
- På Petrovskij-torget
- Familien i steinalderen
- Fest i brudens hjem før bryllupet
- Menneskene klager og klager
Hester som metafor (hester er symbol for menneskenes drivkrefter i slaviske land)
- Hestene mine blir ikke syke
- Snakkende hester
- Tyve tusen hester
- Det ridende politi
- Veddeløpshestens kappløp
One thought on “Vysotskij på norsk”
Comments are closed.