Publisert på trykk 18.07.2013 i Klassekampen 1
Steinar Sætervadet, Hamar
«Bare benytt meg» er tittelen på ei vise Alf Prøysen framførte i Søndagsposten.
Bakgrunnen for visa var at Erik Bye hadde vært i USA hvor han hadde tatt seg den friheten å oversette/gjendikte noen av Prøysens viser uten å ta kontakt med forfatteren på forhånd.
Bye var ikke den første som utnyttet Alf Prøysens forfatterskap til egen vinning. Dessverre heller ikke den siste. Men det er altså ei vise som aldri blir spelt om att – fornyet eller modernisert.
Hvorfor er det akkurat Alf Prøysens diktning som skal unntas fra åndsverkloven og gjøres til fritt vilt? Skal ikke åndsverkloven gjelde for Prøysens kunst – skal den vel heller ikke gjelde for andre utøveres åndsverk? Så spesiell er ikke Prøysen at det må lages en særlov akkurat for hans verker. Vil Jørn Simen Øverli og andre fjerne åndsverkloven, bør de si dette i klartekst.
Jeg stiller meg kritisk til behovet for fornyelse av hedmarksdikterens verker. Nye versjoner kan nok i øyeblikket øke interessen for Prøysen, men jeg legger merke til at det er originalen som står seg over tid. Istedenfor å kline seg innpå Prøysen, synes jeg dagens forfattere og visesangere kan lage sine egne ting og stå på egne bein.
Som andre forfattere var Prøysen et produkt av det miljøet og den tida han levde i. Bakgrunnen fra husmannsgrenda er med på å gi store deler av forfatterskapet eget særpreg og kulør. «Moderniseres» Prøysen på en slik måte at dette særpreget forsvinner, er jeg redd mye av den egentlige Prøysen blir borte for oss Riktignok er vi i ei tid hvor historieløsheten har fått godt fotfeste, men budskapet hans er så tidløst og allment at det har gyldighet utover tid og rom. Hans forfatterskap trenger derfor ingen såkalt «modernisering».
Øverli snakker om at forfatterskapet må befris fra vømmøl og skigarder. Men hvem er det som har gitt Prøysen dette imaget? Er det ikke nettopp alle disse som skulle gjøre dikteren fra Ringsaker mer tilgjengelig, fornyet og moderne som har skylda – som har pakket forfatterskapet inn i mer vømmøl og busserull enn det som var der fra før?
Skjebnen til romanen «Trost i taklampa» er et godt eksempel på hva jeg mener. For hver gang «Trosten» har blitt modernisert og framført som film, teater og syngespill har det blitt mindre Prøysen og mer alle andre som vil sole seg i glansen av hedmarksdikteren. Snekkersvekaras og Gunvor Smikkstuguns sosiale opprør har blitt borte i læpasnus, hembrent, vømmøl, busseruller og ufarlige viser.
Noe av skylda for at det har blitt slik må Prøysen ta sjøl, men det er ikke av den grunn nødvendig at de som kommer etter skal gjøre skaden enda større.
Med åra har jeg blitt mer og mer lei av folk som kommer til Blåklokkevikua – som står der for solide honorarer på scena og « fortæl om hvor gla dom var ti’n Alf og alt han har betydd for dom.» Aktører som står der med tårer i aua og snakker om Prøysens ånd for deretter å gå over til å promotere seg sjøl.
Jeg er djupt uenig med Øverli når han sier at rettighetshaverne er alt for restriktive med å la andre bruke Prøysens stoff. Etter mitt syn har både Prøysen sjøl og hans etterkommere mange ganger vært for slepphendte med å bruke/misbruke dette verdifulle stoffet.
Alf Prøysen skal ikke settes fri – men fredes!