Publisert på trykk 20.07.2013 i Klassekampen
Tekst: Dag Eivind Undheim Larsen
Musiker Maj Britt Andersen ønsker seg mer blest om Alf Prøysen i jubileumsåret – og trekker fram den politiske Prøysen.
– Prøysen pakket inn samfunnskritikken i glade melodier, sier artisten Maj Britt Andersen, som er nå er aktuell med en forestilling under Prøysenfestivalen i Ringsaker.
Prøysens politiske side ofte blir oversett, påpeker hun.
– I tekstene sine satte han arbeiderne opp mot storgårdsfolket, og på Hedmarken var det mange som skrudde av radioen da de hørte stemmen til Prøysen.
Vil ha debatt
Andersen, som har arbeidet med Prøysens viser i en årrekke, mener det har vært for lite debatt om visesangeren.
– Jeg synes det burde være enda mer strid rundt Prøysen, særlig med tanke på 100-årsjubileet neste år. Jeg synes både norske myndigheter og det finkulturelle Norge burde ha gjort mer for at folk skal oppdage forfatterskapet hans.
Hun tar blant annet til orde for å opprette et Prøysen-senter også i Oslo.
– Det kunne ha gjort Prøysen kjent for et breiere publikum. Men det ser ut til at vi foretrekker å holde ham nede. Skal vi la Alf Prøysen forbli en Jørgen hattemaker i den norske offentligheten? spør hun.
Radbrekking
De siste ukene har det blusset opp en debatt om arven etter Prøysen, blant annet om hvorvidt visene bør fornyes med nye melodier eller ikke. Andersen har blandede følelser.
– Jeg har både god og dårlig erfaring med modernisering av Prøysen, sier hun og trekker fram en av Prøysens mest folkekjære viser:
– Det kan godt tenkes at man kan sette en ny melodi til den kjente visa «Helene Harefrøken», men jeg tror ikke at jeg skal gjøre det. Dessuten synes jeg man skal ha respekt for dem som sitter på rettighetene.
Hun har tidligere forsøkt seg på å fornye noen av visene og forteller at det ble vanskeligere enn hun hadde trodd.
– I forbindelse med innspillingen av plata «Dørstokken heme» forsøkte jeg å fornye to kjente Prøysen-viser, «Patriot Paula» og «Kjæm du i kvæld». Det viste seg at det var en stor utfordring å gjøre disse spennende med nye arrangementer. Vi forsøkte å radbrekke dem for å få det til å låte moderne, men i dag er det nettopp disse to låtene jeg er minst stolt av, sier Andersen.
Samtidig trekker hun fram plata «Kjærtegn» fra 1992 som et motstykke.
– Det er en innspilling av til dels ukjente tekster og nye melodier av komponist Geir Holmsen som jeg er utrolig stolt av å ha fått til. Den fikk god mottakelse og ble godkjent av Prøysens familie.
Forminskning?
Tidligere har Jørn Simen Øverli uttalt at sentrale kulturinstitusjoner som NRK og Det Norske Teatret har vært med på å redigere et bilde av Prøysen som en snill, ufarlig moromann og barnetimeonkel.
– Har vi forminsket Prøysens storhet som dikter og visesanger ved å spille ham på gamlemåten?
– Prøysen var stolt av det han gjorde for barn. Det var like viktig for ham som å opptre for voksne. I sin tid reiste han rundt med doble forestillinger. Barna først og de voksne etterpå. Ingen var mindre verdt, og det er et gjennomgangstema i hele Prøysens forfatterskap, sier Andersen, som har laget barneforestillinger med Prøysen-viser i samarbeid med både NRK, Rikskonsertene og det Det Norske Teatret.
– Det fine med Prøysen er at man kan gjenoppdage visene man lærte som barn når man blir voksen. Da ser man gjerne at tekstene rommer flere lag av betydning.