Mange andre artister bruker disse visene i dag etter at Jørn Simen presenterte dem på denne CD-en.  Han bruker dem på Prøysenkonserter sammen med jazzpianist Helge Lien og saksofonist Rolf-Erik Nystrøm.  Her er noen sitater fra anmeldelser:

Jeg hadde en fordomsfull frykt for en sær Prøysen-kveld. Øverli krydrer det nye og fremmede med klassikere der publikum synger med, mye humor og innsiktsfulle betraktninger /…/ Prøysen-puristene bør takke og bukke for typer som Øverli.

Alf Skjeseth i Nationen

Øverli synger ikke Prøysen slik vi er vant til å høre ham. Dette er uten tvil den mest spennende Prøysenforestillingen jeg har vært på. Rå og styggvakker visejazz.

Unni Kristiansen i Hamar Arbeiderblad

 Øverli selv synger visene med en nerve og et trøkk som løfter de trassige tekstene. Med Liens og Nystrøms sterke instrumentale prestasjoner attåt, ble det Prøysen i en av de beste musikalske rammene mannen har fått etter sin død.  Øverli hadde med seg Prøysen i form av gamle NRK-opptak. Det skapte en ekstra dimensjon, mye humor og en overraskende nærhet i hele forestillingen.

Lofotposten

Anmeldelse i Ballade.no, 12.05.2004:

MIC’s Listen to Norway series continues with Jørn Simen Øverli’s “Pengenes oppmuntrende virkning”

Listen to 30 second preview excerpts from Jørn Simen Øverli’s “Pengenes oppmuntrende virkning” and purchase single tracks or the entire album.

With texts from Berthold Brecht and music by composers Kurt Weill and Hans Eisler, Jørn Simen Øverli has managed to bridge influences from German music hall tradition with elements of contemporary modern music in a present Norwegian-language context. Øverli manages to revitalise the German poems that date from the mid- 1900s through skilful translations and tasteful arrangements. Solid assistance is given by his companions: Stian Carstensen (Farmers Market) and Arve Henriksen (Supersilent) add the right dose of improvisation to the lively ballads. The album is a testament to the rich, critical, witty and broad political cabaret tradition of mid 20th century Germany. Fifty years later, the songs are still relevant in a contemporary setting.

Thomas Lauvland Pettersen

MUSIKKENS OPPMUNTRENDE VIRKNING

Melodiene til Hanns Eisler (1898-1962) er noe av det flotteste jeg veit. Kurt Weills også, som er mere brukte og kjente. Så jeg gikk først på jakt i Eislers verker og fant en vakker verden.  Et hav av sanger, og jeg plukket  «con amore» de som er med på denne plata. At de fleste tekstene ville være av mester Bertolt Brecht  regna jeg med.  Men at sangene ville være så hyperaktuelle var overraskende. Alle sammen passer rett inn i menneskenes liv på jorda i dag. Jeg har bare modernisert dem ørlite grann. Ofte er de muntre på overflaten med en grusom alvorlig undertone. Og snakk om tekster og melodier som smelter sammen!  Jeg hadde bare hørt en del av disse sangene innspilt før med klassisk skolerte sangere. Men så kom jeg over noen uoffisielle opptak hvor Eisler synger sjøl. Han synger som ei kråke, men for et trøkk. Og for en tekstforståelse. Disse opptakene ble en stor inspirasjon for meg

Både Brecht og Eisler hadde agitatoriske og revolusjonære sider som de de la til grunn for kunsten sin, og de publiserte synspunktene sine på mange måter.  Det er kanskje ikke skriftene deres  vi husker dem for i dag, men varige og universelle teaterstykker, dikt, sanger og  vakker musikk. Kunsteoriene deres har imidlertid betydd svært mye for dagens forfattere og komponister over store deler av verden direkte og indirekte, og slik har de sosialistiske sidene ved kunstsynet deres allikevel nådd ut.

Eisler mål med musikken sin var ikke mindre enn å: «nå menneskene og hjelpe til med å forbedre deres tilværelse».

Det  er en sann svir og et privilegium å framføre dette stoffet sammen med de oppfinnsomme musikerne Arve Henriksen og Stian Carstensen. Overraskende og spennende original-arrangementer  av Eisler og Weill er en drøm å improvisere over.

ENTARTET MUSIKK I GÅR OG I DAG

At Hanns Eisler  var stjerneeleven til komponist Arnold Schönberg har delvis vært en hemmelighet.  På grunn av sitt politiske kunstsyn ble Eisler presset ut av nazi-

Tyskland allerede i 1933. Det samme gjaldt  Kurt  Weill og Bertolt Brecht .  Etterhvert slo de seg ned i USA alle tre, og skapte mye bra «eksilkunst» der. Eisler blant annet banebrytende filmmusikk. Brecht og Eislers kunst ble sett på som svært farlig og nedbrytende  av  den amerikanske kommunistjegeren Joe McCarthy og banden hans. Nå finnes  FBI-«mappa» til  Eisler fra den gang tilgjengelig på Internet. Den er på rundt 700 sider og han blir beskyldt for de mest absurde ting.  Derfor ble han i 1948, som Brecht, også presset ut av USA . Begge to dro til Øst-Berlin og  fortsatte samarbeidet i Brechts berømte Berliner- ensemble.  På turneer jeg har hatt med disse sangene har jeg hatt med Øst-tyskeren Wolfgang Pintzka som bodd i Norge og var teaterregissør her.  Han satt 5 år i Gulag i Sibir og dro derfra rett til  Berlinerensemblet hvor han jobba i mange år, og kjente Brecht og Eisler godt.   På være konserter fortalte Wolfgang  blant annet gode røverhistorier om å sitte bakpå Eisler scooter på vil ferd gjennom Berlins gater mens de ropte sosialistiske slagord: «Ned med imperialismen»  osv.

Nazistene i Tyskland på 30-tallet kalte musikken til Eisler og Weill for «Entartet Musik». En oversettelse av entartet er «degenerert».

Uttrykket  «Entartet» ble brukt på all uønsket kunst som ikke passet med nazistenes teorier  om den ariske rases overlegenhet. Innenfor musikken var det særlig atonal musikk, jazzarrangementer og ikke minst  alt som var skapt av jøder som var «unormalt»  og «entartet». Slik gjaldt det for musikk og sanger fra forskjellige kategorier;  Opera, operette, symfonier og kammermusikk, like mye som kabaret og slagermusikk.  Felles er at  sangene og musikken er tapt, ødelagt eller forbudt  ved politiske sammenbrudd i det 20 århundre, spesielt musikken som ble undertrykket av  Det Tredje Riket, og gjennom kommunisthetsen og McCarthyismen i USA. Eisler/Brecht/Weill er blant de viktigste eksponentene for denne tradisjonen.

«Entartet» uttrykker også musikalsk evolusjon, trender og ideér som ble ødelagt  uten å modnes. Allikevel har denne musikken gitt verdifulle bidrag til det 20. og 21. århundres musikk, og den har avgjørende innflytelse på dagens musikkspråk, særlig innenfor sang, teater og film uten at dette  har vært skikkelig anerkjent.

I dag brukes sjølvsagt  ikke ordet «entartet» for å stemple uønsket musikk ut i fra raselover  eller nasjonalisme. På den annen side finnes det i våre dager klare  tendenser i Vesten til å etablere  verdinormer ut i fra salgstall og antall TV-tittere og radiolyttere. Historien om  «entartet»  musikk viser hvor farlig det kan være å sette opp slike normer.

Fra omtalen av plata:

Når Jørn Simen Øverli synger, er det mye innhold og lite pynt. Han er kjent for å ha brakt Øst-Europas store sangpoet Vladimir Vysotskijs viser til Norge. Og for å ha skapt furore i media med sine Prøysen-tolkninger. Nå har vi samlet det aller beste av Jørn Simen på en og samme CD!

Jørn Simen Øverli har siden 1987 holdt over 1200 konserter i inn- og utland med sine karakteristiske tolkninger av sangene til Russlands fremste gitarpoet, Vladimir Vysotskij. Han har gjort et uvurderlig arbeid med å bringe disse og andre eksistensielle øst-europeisk sanger til et norsk publikum.

Intet Jørn Simen bedriver bærer preg av en A4-standard. Det er dermed ikke å undres over at han skapte furore, både blant journalister og Prøysen-venner, med sine Prøysen-tolkninger i 1992. Men grensepprengede kunst pleier som regel på et gitt tidspunkt å tas inn i varmen. Slik gikk det også med Prøysentolkningene. Prøysens venner hevder i dag at Øverli er en av de fremste formidlere og bærere av Prøysens ånd, mye takket være hans plate fra 1992.

I en årrekke har Jørn Simen vært primus motor for et av Norges fremste arnesteder for norsk visekunst: Josefine Viseklubb i Oslo. Ved å åpne denne scenen for unge talenter, så vel som å gi gamle travere et musikalsk møtested, har Jørn Simen brakt mer godt til vår visekultur enn mange er klar over.

Vi er mange som gleder oss over å høre det aller beste fra Jørn Simen på én og samme plate.

Sagt om Jørn Simen Øverli (JSØ):

En livsnødvendig artist

JSØ har ikke sin make i norsk musikkliv, han er livsnødvendig i en musikkbransje som preges mer og mer av «formatering» og A4-tenkning.

Fredrikstad Blad

Strålende

Man blir slått av visesangerens evne til å formidle teksters innhold på en usminket og befriende måte. Dette er en sterk kunstner som har mye ugjort.

Indre smaalenenes avis

Rått og med en fantastisk nerve og forståelse – Får du sjansen til å se ham så ikke la den gå i fra deg. – Gi denne mannen en stor sjanse.

Vårt land

JSØ har en intens stemme som produserer gåsehud – og god latter. Det er en stemme som står veldig godt til nedenfra og opp-perspektivet. Det er ikke mange visesangere, verken her til lands eller ellers, som kan vise til en like stor grad av autensitet.

Klassekampen

Inneholder fem låter fra Den røde bussen – for første gang på CD.

Her er utvalget du får høre på Sannheten og Løgnen:

• 1. Han rakk ikke å elske (Levende bandasjer, 1989)
• 2. Selvportrett (Den røde bussen, 1986)
• 3. Sannheten og Løgnen (Levende bandasjer, 1989)
• 4. Steinrøysa neri bakken (Jørn Simen Øverli synger Prøysen, 1992)
• 5. Ninka fra Ordinka (Russlands Hus, 1996)
• 6. Den frie våren (Tal ikke Bondemaal, og spyt ikke på Gulvet! Songar og viser frå Oksitania, Katalonia – tre forbodne nasjonar – Kolibri 1979)
• 7. Jul i Sibir (Den røde bussen, 1986)
• 8. Ingenmannsland (Levende bandasjer, 1989)
• 9. Jobs barn (Den røde bussen, 1986)
• 10. Fløttardag (Jørn Simen Øverli synger Prøysen, 1992)
• 11. Sang om en venn (Russlands Hus, 1996)
• 12. Å, den som var en løvetann (Jørn Simen Øverli synger Prøysen, 1992)
• 13. Den røde bussen (Den røde bussen, 1986)
• 14. Dialog foran TV-en (Russlands Hus, 1996)
• 15. Hestene mine (Russlands Hus, 1996)
• 16. Slipsteinsvæilsen (Jørn Simen Øverli synger Prøysen, 1992)
• 17. Gurines vise til ongen sin (Jens Gunderssen 12 viser – plateselskapet MAI 1975)
• 18. Ulvejakten (Levende bandasjer, 1989)
• 19. Om en dag eller to (Den røde bussen, 1986)

TEIETID – VISENE TIL ARNLJOT EGGEN SAMLA FOR FØRSTE GANG

Arnljot Eggen hadde 50-årsjubileum som dikter i 2001. Han har gitt ut 11 diktsamlinger, seks diktsamlinger for barn, to visesamlinger, gjendiktninger og mye annet.

Arnljot skrev også sangtekstene til teaterstykket «Pendlerne», den første frie teatergruppa i Norge. Dessuten var han sentral aktivist i Kunstneraksjonen 1974, som la grunnen for avtaler om vederlag mellom myndigheter og kunstnerorganisajonene som vi nyter godt av i dag.

På CDen er det kjente og ukjente Eggen-viser, både om kjærlighet og om verden rundt oss. De blir tolket av Jørn Simen Øverli. Kompet står Stian Carstensen for. Han spiller til sammen fem instrumenter på CDen, trekkspill, fele, banjo, stålstrengsgitar og blåseintrumentet kaval. Eggen leser sjøl det mest kjente diktet sitt: «Lagnad sa vi» som avslutningsspor.

Sagt om Stian Carstensen :

«Stian Carstensen is reinventing music»

Volkskrant, nederlandsk avis

Stian kaller det han gjør for brukskunst i skjæringa mellom fugl/fisk/høyt/lavt.

Sagt av Eggen:

– Dersom framsteget også skulle halde fram bak horisonten, kom det til å falle oss sjølve i ryggen.

– Visse omfamningar kan vera byrjinga til ein kvelningsprosess. – Den som ikkje vågar seg ut i vatnet før han kan svømme vil alltid ha sitt på det tørre.

– Eg tør ikkje gøyme hovudet i sanden, det er ikkje sikkert eg finn det att.

– Det tydelege må tydast på baksida

Sagt om Eggen:

«Eggen kiler seg akkurat innunder og kjenner på krafta mot «feigt forflata», «den flate vegen» som er lett å gå, «ein grå kvardag» han aldri romantiserer, aldri avfeier, fordi verden bortafor er avstengt. Eggen er en kjærlighetsdikter til den iboende sanne ytring. Om det gjelder mytologi, fortrengninger (som vi lever opp att og opp att) eller samfunnsforhold, så styres Eggen av å lage et nødvendig dikt. Så gjør han det nødvendige diktet godt.»

Erling Kittelsen

ANMELDELSER AV «TEIETID»:

Et lite under av en plate (Vårt Land 19/9)

Det er nok flere enn meg som mener at norsk visesang kan være seige greier. Lusekofte-og flatbrødhippier med plirende øyne og langt fett hår og ull-og linkledde Brünhildematroner med ren, freidig og modig støtte til alt søramerikansk på alle 70-tallets seterfestivaler er en del av vår kulturarv, og det er slett ikke moro. Men når jeg i dag kan stå med hevet hode og si at jeg liker viser så er det Jørn Simens fortjeneste. En mann som, enten det er russiske protestviser eller «Steinrøysa nedi bakken» han gyver løs på, stadig greier det kunstykket det er å bryte gjennom vanen, å vrenge fram det ekte og rå uten å miste varmen i det han synger.

Når en slik kunstner griper tak i et materiale som Arnljot Eggens bitende ordkunst, da sier det seg selv at man har sterke ting i vente. Men at det skulle bli så sterkt, det kunne vel ingen engang ha lov til å håpe på. For Teietid er blitt et lite under av en plate. Et riktig mestermøte, festet til tape i en garasje i Kjelsåsveien. Øverli synger. mumler, hvisker og raper fram Eggens tekster til tonene fra Stian Carstensens trekkspill, gitarer og fele. Carstensen er jo en sensasjon i seg selv; et geni som neppe kan overvurderes. Alt er så herlig skranglete, så lite forseggjort og så utrolig sterkt at man bare må rulle seg over på siden og gi seg ende over. Og når Eggenselv til avslutning slipper til ved mikrofonen med diktet «Lagnad sa vi» – da gråter jeg.

Motta mine bevegede, snørrete gratulasjoner.

KJETIL SCHJANDER-LARSEN

Rystende aktuell (Indre Smaalenenes Avis 5.10.01 Terningkast 6)

Enkelte ganger lurer man på hvorfor ting blir utgitt når de blir utgitt. «Teietid» har elementer ved seg som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Arnljot Eggens dikt «Legenda om soldaten i tredje verdenskrigen» og «Sov, mitt barn» – et nært dikt om krigens frykt, treffer deg i mellomgulvet – og blir der. Likedan «Fallskjermvise» – om høyt betalte lederes avskyelige personlige pengegrafsing – og velferdssamfunnets fallitt for de som faller utenfor.

TROND ERIKSON