Publisert 23.07.2013 i Klassekampen
Tekst: Dag Eivind Undheim Larsen
Alf Prøysen var en svært nyskapende forfatter, mener litteraturprofessor Ole Karlsen. Men hvorfor forskes det ikke mer på Prøysen?
– Alf Prøysen er en stor dikter, men et forfatterskap trenger forskning for at man kan bli klar over hva det kan romme, sier Ole Karlsen, professor i nordisk litteratur ved Høgskolen i Hedmark.
Visesanger Jørn Simen Øverli hevdet tidligere denne måneden i Klassekampen at det var nødvendig å fornye Prøysen. Nye musikalske fortolkinger av tekstene må til for å løfte fram at Prøysens forfatterskap har stor litterær verdi, mente han.
Mer enn barnetimeonkel
Nå får han støtte fra litteraturforsker Ole Karlsen. Karlsen mener at framstillingen av Prøysen i aviser og fjernsyn har vært med på å gi et retusjert bilde av dikteren.
– Prøysen framstår oftest som slagersjarmør og barnetimeonkel, men han var faktisk en svært nyskapende forfatter.
Et eksempel på Prøysens nyskapende forfattervirksomhet er de såkalte «stubbene». Korte prosatekster, som Prøysen skrev hver lørdag i Arbeiderbladet fra 1950-tallet og fram til sin død i 1970.
– I disse tekstene skriver Prøysen om det som rører seg i samfunnet. Hvis vi hadde samlet disse tekstene i kronologisk rekkefølge, ville det blitt en krønike–en framstilling av utviklingen av det moderne Norge.
Til tross for Prøysens betydning som dikter og nasjonalskald, er det ikke etablert akademiske miljøer som studerer forfatterskapet. Til sammenlikning eksisterer det flere sentre som legger til rette for forskning på andre sentrale norske diktere som Henrik Ibsen, Arne Garborg og Petter Dass.
– Har ikke Prøysen blitt tatt alvorlig nok som dikter?
– Jeg tror kanskje man har tatt ham altfor alvorlig. Mange i det litterære Norge har svært stor respekt for Prøysen, men de har ikke helt visst hvordan de skulle behandle forfatterskapet. Prøysen krysser ord og toner, og går på tvers av sjangergrenser. Verket hans er så sammensatt at man ikke helt vet hvordan man skal forholde seg til det.
– Hvordan kan mer forskning på Prøysen kaste nytt lys på forfatterskapet?
– Dersom vi bare betrakter Prøysen som en godslig barnetimeonkel, er det lett å glemme klasseperspektivet og de eksistensielle temanene som preger diktningen hans.
Men det er også andre sider ved Prøysens forfatterskap som har vært underforsket, ifølge Karlsen.
– Alf Prøysen har høstet internasjonal berømmelse for sin barnelitteratur. Teskjekjerringa, eller Mrs. Pepperpot, som hun heter på engelsk, er kjent verden over. Men årsaken til at det har vært relativt lite interesse blant akademikere for disse bøkene, skyldes nok at det generelt har vært lite forskning på barnelitteratur, sier Karlsen, som i 2011 tok initiativ til et forskningsprosjekt om Prøysens forfatterskap ved Høgskolen i Hedmark.
Husmannsgutten
Ole Karlsen påpeker også at Prøysen selv til en viss grad motsatte seg dikterrollen og ikke følte seg hjemme i litterære sirkler.
– Han betraktet seg selv som en husmannsgutt. Men han skrev noen veldig skarpe tekster, sier Karlsen, og nynner noen verselinjer av visa «Slipsteinsvæilsen» i telefonrøret.
– Det ligger en sterk melankoli under mange av tekstene hans. Men det glemmer vi når vi får presentert det medieskapte bilde av Prøysen.
Og forestillingen om den muntre barnetimeonkelen er også årsaken til den høye temperaturen i debatten om Prøysens seksualitet i 2004, hvor det ble framsatt påstander om at den populære visesangeren var bifil.
– Prøysen seksuelle legning var vel ikke så ukjent i kunstnerkretser, men det ble stor ståhei fordi det bryter fullstendig med bildet av den folkekjære figuren vi kjenner fra media.