Publisert på trykk 27.07.2013 i Klassekampen
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, Oslo
«Når du skjønner at du er homo, skjer det noe med huet ditt. Du blir annerledes enn de andre. Ikke bedre eller dårligere, bare annerledes», pleier min gode venn Asbjørn Olsen å si, i mange år skuespiller på Scene 7, sagnomsuste Club 7’s eget teater.
Jeg kunne ikke sagt det bedre sjøl, og det er bare trist å lese Ole Paus babbel når han i Klassekampen 24. juli hevder at det overhodet ikke spilte noen rolle om Alf Prøysen var homse eller ikke. Og da for kunsten hans. Du skal være en ganske enkel sjel for å hevde noe slikt; rett og slett ha liten kunnskap om mennesket som tenkende og følende vesen i verden.
En kunstners liv er like viktig som hans eller hennes kunst. Livet – din psykologi og biologi – er selve klangbunnen for kunsten du lager. Behovene dine er det som danner selve utgangspunktet for det du uttrykker.
Det å bearbeide seg selv, er kunst. Kunst er en overlevelsesstrategi, en måte å finne en mening i en meningsløs verden på. Du bearbeider dine nederlag og din sorg – og om du lykkes, blir faenskapet åndelig gull. Det er kunstnerens store privilegium.
Alf Prøysen var homo, og ferdig med det. Flere har bekreftet det, blant annet hadde han en privat og åpenhjertig samtale med Karen Christine Friele, Norges mest kjente homse- og lesbeaktivist. Og som det kommer fram i Klassekampens artikkel, han ville til og med skrive en bok om homoseksualitet, men ble frarådet det av en venn av seg.
Prøysen var en av de store fyrtårnene som i etterkrigstida holdt oss i hånda da vi gikk landeveien fra den satte tilværelsen på bygda til å bli urolige individualister i byen. Erik Bye og Anne-Cath. Vestly var andre fyrtårn som ikke minst gjennom NRK leide oss inn i velferdssamfunnet og «den store familien».
Men det er alltid sånn – interessant nok – at et samfunns store ikoner og helter fratas all seksualitet. De blir bare heroiske og bare gode, de har ingen seksualitet, ingen «skyggesider». Museumsvokterne med Prøysen-familien i spissen, har gjennomgående holdt på det skinnende bygdeidealet av den sammensatte forfatteren.
Er det noe kunstnere skal forholde seg til, er det sannhet. Sannhet er Gud, Gud er sannhet, som Gandhi sa. Kunstens viktigste oppgave er å vise sannhetens tusenvis av ansikter.
Jeg er stolt av at Alf Prøysen var homo, og skammer meg over dem som fornekter sannheten om ham. Ikke minst er det skammelig at de opprettholder synet på at homoseksualitet er noe skammelig.
Skam dere!
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, Oslo