Inger Merete Hobbelstad: Den neste løvetann Signaler

Publisert på trykk 20.07.2013 i Dagbladet. 
Inger Merete Hobbelstad

 

Slitesterkt stoff, som Alf Prøysens tekster, tåler nye melodier. Faren for at de skal forskyve de gamle, er ikke stor.

Er det fare for at verkene til Alf Prøysen støver ned?

Ja, mener visesanger Jørn Simen Øverli. Han har hevdet i Klassekampen at arvingene etter Prøysen og hans komponistkumpan Bjarne Amdahl hindrer nyskapning fordi de nekter artister å lage nye melodier til Prøysens tekster. Amdahl har blant annet tonsatt «Tango for to», «Sønnavindsvalsen» og «Mari, du bedåre». Prøysen og Amdahl av-talte at ingen andre melodier enn Amdahls skulle brukes til tekstene. Sangene er beskyttet av opphavsrett fram til 2040, men Øverli mener den burde bortfalt ved Prøysens og Amdahls død. Tirsdag legger statsministeren ned grunnsteinen for det nye Prøysen-senteret under Prøysen-festivalen på Ringsaker.

Det er vanskelig å hisse seg opp så mye som Øverli gjør. Påstanden om at Prøysen kan reduseres til en godslig bygdeklovn dersom melodimonopolet ikke blir opphevet, står ikke sterkt. Ingen står på barrikadene og brøler for å få lage nye melodier til «Eleanor Rigby» eller «Ruby Tuesday», uten at dét har bundet låtene fast til én tid og ett miljø. Om Elin Prøysen og Magne Amdahl, som forvalter arven etter sine fedre, hadde nektet artister å lage coverversjoner eller flytte sangene i sjanger, ville det vært noe annet. Men nytolkninger av låthelheten har det ikke skortet på. Og om 17 år er det fritt fram.

Men så er det heller ikke lett å forstå hvorfor Prøysen og Amdahl skal være så påholdne. Faren for at noe skal forskyve Amdahls melodier som det naturlige tonefølget til Prøysen-tekstene, virker liten. Kombinasjonen er støpt inn i publikums bevissthet («Nå eeeer’e tango for to»). Men det kan argumenteres for at melodilinjene, for eksempel den seige ompatakten i «Mari, du bedåre», gjør at tekstene virker mer alderstegne enn de er -og at forsøk på å bryte løs tekstene og se hvordan de ville stått seg i en annen sammenheng, ville vært mer til gagn enn til skade.

En opphavsmann er ikke den eneste som kan forstå eller formidle sitt eget verk. Ibsen og Shakespeare ville spunnet rundt i gravene om de så dagens oppsetninger av stykkene sine. Det ville være feil å la dem legge føringer for hva som kunne gjøres, fordi de umulig ville kunne se for seg hvordan kunstformer og sjangre ville utvikle seg etter deres død. Når noe blir allemannseie og får klassikerstatus, er det fordi det vekker tanker og følelser i forskjellige mennesker med forskjellige erfaringer. Det betyr ikke at alle nytolkninger eller ny-versjoner er gode, eller for den saks skyld rimelige. Men slitesterkt stoff kjennetegnes ved at det tåler å vris og vrenges på.

Det er ikke noe remjende behov for nye melodier til Prøysens tekster. Det er ikke noe ønske om å pensjonere de gamle. Men den floraen som er Prøysen-resepsjonen, tåler en løvetann til, eller to.

Inger Merete Hobbelstad

 

Bildetekst: GAMMEL AVTALE: Alf Prøysen er ikke den eneste som kunne forstå eller formidle sine egne tekster. Det er vanskelig å se at det skulle skade hans verk om det ble laget nye melodier til det han skrev. Bildet er av Prøysen-statuen på Ringsaker i Hedmark. Foto: Bjørn-Owe Holmberg