Publisert på trykk 10.08.2013 i Klassekampen

Jan Erik Vold

 

For å minne om Alf Prøysen en gang til, nå som han nettopp har fylt 99. Han gjorde mer enn å si kloke ting som at «Graset er grønt for æille». Han leverte ti livsverk:

1. Nærmere 500 viser, som han først fant melodier til blant folkelige toner som var i omløp i hans ungdom, på Hedmarken og i grensetraktene over mot Sverige, den gang han la fram sangene sine i samlingen «Drengestu’viser» (1948). Siden fikk han våre flotteste komponister som medarbeidere. Man kunne tro at Prøysen hadde skrevet alle melodiene selv, så enhetlig fremstår hans viseproduksjon. Men det er fra drengestumusikken på Ringsaker han tar sitt utgangspunkt, et levende sang- og spillemannsmiljø som fantes under hele husmannstiden. De melodier han brukte ble så selvfølgelig bundet til hans tekster, at det er senere ingen som har «lånt» hans toner fra «Husmannspolka» eller «Koleravise». En samlet utgave av tekst og melodi er under arbeid ved Elin Prøysen og Per Husby.

2. Fire novellesamlinger, der hans storhet fastslås allerede etter debutsamlingen «Dørstokken heme» (1945), som Aksel Sandemose gir en storslagen omtale. Senere samlinger er «Utpå livets vei» (1952), «Kjærlighet på rundpinne» (1958), «Muntre minner fra Hedemarken «(1959). Selvbiografiske erindringer fins i «Det var da det og itte nå» (1971).

3. Trekvarttusen kortnoveller i Arbeiderbladets lørdagsutgave 1951–1970, kalt «lørdagsstubber», samlet i seks utgivelser: «Jinter je har møtt» (1972), «Onger er rare (1973), «Kjærtegn» (1974), «Livets sekund» (1975), «Tia og timen» (1998), «Spaserveier i granskog» (1998). Her er persongalleriet så mangfoldig og hendelsene så mangslunge at Prøysens mor på sine gamle dager sa: «Hæin har skrivi om oss æille. Akkurat som vi er.» En samlet, kronologisk utgave av stubbene forberedes til Prøysen-året 2014.

4. Romanen «Trost i taklampa» (1950), over temaet flukten fra landsbygda som et frigjøringsprosjekt, der utflytteren Gunvor Smikkstugun er helten – en av mange sterke kvinneskikkelsene hos Prøysen. Boken ble en bestselger og er senere dramatisert til teater, film, hørespill og musikal (musikk Finn Ludt). 5. Prøysen som dramatiker: Foruten «Trost i taklampa», skuespillene «Fløttardag» (1952) og «To pinner i kors» (1961) og musikalene «Sirkus Mikkelikski» (1954, musikk Johan Øian), «Tingel-tangel i natt» (1959, musikk Ulf Peder Olrog), «Hu Dagmar» (1964, musikk Bjarne Amdahl).

6. Prøysen som eventyrdikter, med bøkene om Teskjerringa, fra «Kjerringa som ble så lita som ei teskje» (1957). Mange av historiene kom på trykk i nabolandet først: «Teskjekjerringa ordner opp» (norsk utgave 2004) samler tekster fra svensk ukeblad på 1960-tallet. Birgitta Andersson gjorde Teskedsgumman til en elsket figur i svensk tv. Med alle sine 78- og 45-plater fikk hedmarkstrubaduren likevel aldri anledning til å samle seg om noen langspillplate i hjemlandet. Sin eneste originale LP spilte han inn på svensk 1968: «Alf Pröysen sjunger Teskedsgumman och andra barnvisor». (Prøysens øvrige LP-album er samlingsplater.) Visekollega Ulf Peder Olrog oversatte tekstene til svensk – derfra nådde bøkene et verdenspublikum: Mrs. Pepperpot som hun heter på engelsk, Spoon Obsaan på japansk.

7. Prøysen for barn, i radio, bøker, fjernsyn – en varm og lun røst, som mange bærer med seg for livet: «Å du vesle sparegrisen min, / her skal du få toøringen din». På trykk, med illustrasjoner til, fantes sangene i «Musevisa» (1949) og mange visebøker siden, fortellingene i «Alle tiders gullhøne» (1959) og mange utgivelser siden. I Anne Cath. Vestlys fjernssynserie om Kanutten (1968) spilte Alf Prøysen gatesangeren Romeo Clive.

8. Prøysen som sanger og plateartist, med innspillinger fra 1947 av. Mange av sangene de senere år ble til i Otto Nielsens radioprogram Søndagsposten, der Bjarne Amdahl var en av de flittigste melodimakerne. To fem-CDs platealbum, begge lansert 1993, rommer mange av utgivelsene: Alf Prøysen på grammofon og Original Prøysen (NRK-innspillinger).

9. Prøysen som viseinnsamler og tradisjonsforvalter, fagmann og forsker. I Nils Johan Ruds ukeblad «Magasinet For Alle» hadde han en fast spalte som oppfordret leserne til å sende inn folkelige sanger og skillingstrykk, som Prøysen tilrettela og kommenterte. Bidragene er trykt i fem bind, etter Prøysens død: «De gamle visene 1–5» (1972–1983). Denne søkingen etter folkelige sanger var for Prøysen et livslangt prosjekt.

10. Alf Prøysen som språklig nyskaper: Han etablerte et skriftspråk av hedmarksdialekten, som før hans tid ofte ble ansett som et «uvakkert» språk – sammenlignet med det stolte telemarkmålet. Det er ingen liten livsgjerning bare det!

Hvorfor nevner jeg alt dette?

Fordi jeg fornemmer at ennå er ikke Alf Prøysen – av vårt litterære etablissement og i enkelte visekretser – helt forstått og verdsatt som den enestående kraft han er. Det vanlige publikum skjønte det fra første stund av.

Av folkekjære skalder, hvem har vi før ham? Petter Dass på 1600-tallet, Henrik Wergeland på 1800-tallet. Prøysen er en dikter som går inn i den folkelige tradisjonen fra Aasen, Vinje, Sivle. Og etter Prøysen, hvem har vi, med en slik bredde?

I professor Hallvard Lies 900 siders verk «Norsk verslære» (1967), der poeter fra de siste 400 årene katalogføres, blant annet 74 dikt av Asbjørn Dørumsgaard, blir Alf Prøysen – en av dem som praktiserte og hadde kunnskap om versemål mer enn de fleste i kongeriket – nevnt null ganger.

Alf Prøysen fikk aldri noen rimelig plass i norske diktantologier før Georg Johannesen lanserte ham i «Norske dikt. Etterkrigstiden» (1966). I Ivar Havneviks mange antologier var visediktere alltid underrepresentert, iblant med den argumentasjon at dette ikke var poesi slik man vil ha den i våre gjengse utvalg.

Det er professor Ole Karlsen ved Høgskolen i Hedmark som har mye av æren for at det fins relevant Prøysenforskning hos oss. Han har selv redegjort for hvordan utlandet bedriver mer viseforskning enn Norge. Når man samtidig vet hvordan vår moderne poesi i årtier har vært underbelyst som forskningsobjekt på mange av våre universiteter, kan man snakke om et mønster av mangelfull kompetanse og vilje.

Nettopp derfor burde Prøysen være fristende for den seriøse litteraturforsker. Men det er ufruktbart å postulere «hemmelige koder» i hans skrift, som det iblant gjøres nå, også på akademisk nivå. Betviler man aktørenes kjønnstilhørighet i «Ungkars-salme», blir teksten meningsløs. Det samme med «Æille så ner som a Ingebjørg», om noen ville finne på å si at Ingebjørg er en forkledd mannsperson.

«Det fins så mange drømmer om engong å bli fri, / det fins så mange lengsler å spekulere i» – slik åpner Prøysens «hemmelige» dødsrekviem «Så seile vi på Mjøsa» fra hans sene år. Javisst, det kan mange kjenne seg igjen i, men hva så? Det «hemmelige» med teksten er at dikteren selv knapt har sett at det er et rekviem han har skapt, det som i melodivalget (Olrog: «Resan til Cytheræ») skulle handle om en utflukt til en kjærlighetsøy, fra den greske myteverden.

Som alle store diktere hadde Prøysen mye av det androgyne i seg, hvilket for en mann vil si at han har en sterk kvinnelig komponent. Vi vet at Prøysen likte grisen, ikke hesten. Han kunne ikke svømme, men var god til å danse. Og han har skrevet vakkert om de utsatte, hæin Tull-Moses som selvbestaltet grindvokter og jinta ved storgrana, med stor mage, som venter etter dansen på gutten som vil stikke av.

Det sies at H.C. Andersen aldri delte seng med noen kvinne. Får de lesere mer ut av eventyret «Prinsessa på erten» som vet dette? Prøysen skrev fortellingen «Teskjekjerringa lærer å svømme». Bør vi fortelle ungene våre at han som fant på eventyret selv ikke kunne svømme?

Det fins et «intimitetstyranni» i dagens medieverden, som vi hadde håpet å bli forskånet for i vår litteraturforskning. Vi vet det vi behøver om Vesaas. Vi trengte å få vite mer om Hofmo. Om Alf Prøysen, med enke og barn fullt oppegående, er vi godt informert: Han levde sine 56 år på kloden i geografisk og tidsmessig likevekt: 25 år som husmannssønn på Hedmarken (1914–1939), seks år som «trubadurlærling» nær hovedstaden (1939–1946), 25 år som som dikter og familiefar i Nittedal (1946–1970): prosaforfatter, radiomann, avisskribent, plateartist – en hele folkets mann i skrift og sang og tale. Og med godt humør.

Ja, stor kunst har sin «pris». Men det er ikke prisen vi skal søke, det er kunsten. Var Shakespeares dypeste kjærlighet i sonettene herre eller dame? Derom strides heldigvis de lærde. Heldig, for Shakespeare. Ellers kunne plutselig et helt folkeferd stått fram og sagt at de hadde funnet «sin» mann.

Det dypeste i Prøysens diktning finner man ikke i et såkalt hemmelig privatliv. Prøysens arbeidsiver, hans litterære ansvar og den uoppslitelige kreativitet forhindret ham i å leve altfor «hemmelig». Hemmeligheten fins i tekstene. Les dem slik de står. De er hva han ønsket å meddele oss.