Jørn Simen Øverli: Arv til bruk

Publisert på trykk 20.07.2013 i Klassekampen
Jørn Simen Øverli, visesanger

For en uke siden hadde jeg en lengre tekst i Klassekampen om at Alf Prøysens verker må utvikles av nye generasjoner om de skal holdes i live. Dette har satt i gang debatt.

Stadig flere yngre dediserte låtskrivere og utøvere skriver nå til meg om blokkeringer gjort av rettighetshaverne som tar fra dem motet. Dette mener altså Elin Prøysen at ikke skjer. I intervjuet på mandag svarer hun ikke på temaet og mener ellers at hun tillater nye Prøysen-tolkinger. Men disse er uinteressante. Slike tradisjonelle versjoner som hun nevner har vært gjort lenge med eller uten samtykke fra rettighetshaverne. På Josefine Visescene i Oslo hvor jeg har vært daglig leder i 18 år opplever vi ofte flotte konserter med slike.

I sitt innlegg på torsdag tar Steinar Sætervadet til orde for å frede Prøysen, og refererer til det som må være visa «Disponer meg», en vise jeg oppdaget i arbeidet med CD-boksen «Original Prøysen» (1993). Her ber Prøysen nettopp om å bli brukt – disponert. I dag legger kommersielle krefter og nye medier mer fokus enn før på artisten/utøveren. Verden er en annen enn på Prøysens tid. Opphavsrettslovgivningen følger alltid etter og tar opp i seg forandringer. I USA har utøvere lenge hatt opphavsrett. Dette blir utredet flere steder i verden i dag, også i Norge.

Et eksempel: Den amerikanske rapartisten Coolios remake «Gangstas Paradise» av Stevie Wonders gamle «Pastime Paradise» fra 1995 er en av verdens mest solgte singler og åpnet øynene til en ny generasjon for Stevie Wonders sanger. Rapen er en viktig del av norske ungdommers musikk i dag og den er full av slike eksempler.

Elin Prøysen bruker en påstått avtale mellom Alf Prøysen og Bjarne Amdahl som grunn for blokkeringer av nytolking. Det finnes ingen kjent dokumentasjon av denne avtalen. TONO har den ikke, de praktiserer bare det rettighetshaverne påstår, sier de. Står det noe sted at de påståtte sammensatte verkene av Amdahl/Prøysen skal ansees som et fellesverk, noe som vil gi rettighetshaverne juridisk dekning for å nekte nye versjoner? Hvor finnes det bevis for at den flotte komponisten Amdahl kunne skrive sangtekster på dette nivået? Er det ikke uheldig å båndlegge Prøysens tekster med melodier fra en annen tid og med et spesielt uttrykk? Melodier er oftest tolkinger av tekst og kan binde kulturaktører som har lyst til å lete fritt ut ifra tekstene. Rettighetshaverne til kunstnere av Prøysens generasjon som komponist Finn Ludt og dikterne Hans Børli og Harald Sverdrup er åpne for bruk av nye tolkinger og melodier.

Elin Prøysens sammenlikning mellom Prøysen/Amdahl og Lennon/McCartney holder ikke. Sistnevntes tekster er ikke egnet til utgivelser som lyrikk, noe som stadig skjer med Prøysens. Paul McCartney lever fremdeles. Og det lages jo nye versjoner hele tida av Beatles’ sanger.

Jeg har full forståelse for at Elin Prøysen syns det blir mye press på henne. Hun fortjener takk for den innsatsen hun gjør nærmest alene og fortjener mange flinke faglig kvalifiserte hjelpere. Å ta vare på arven etter et av de største ikonene i norsk kunstverden er en stor og ansvarsfull jobb og det er på tide at dette prioriteres av ansvarlige kunstnerorganisasjoner.

Jørn Simen Øverli, visesanger