Vysotskij på norsk

Her finner du Jørn Simen Øverlis norske tolkninger av Vysotskijs viser. Tekstene er ordnet alfabetisk etter norske titler.

leave2

All bruk av tekstene er underlagt vanlige copyrightregler.


Antisemittenes sang (Pesnja o antysemitakh, 1963)

Nei, hvorfor skal vi alltid kalles banditter?

Vi er i all enkelhet antisemitter

Og får ingen hjelp i fra konger og kroner

men vet vi er flere millioner personer

 

Jeg spurte en venn, ja en russer av blodet

hva er nå egentlig semitter for noe?

Og får man no´ straff om man slår dem til døde?

Han sa: “En semitt. Det er bare en jøde!”

 

Så dem kan man slå uten at det er brøde

men en mann som Einstein, var han egentlig en jøde?

Og jeg ber om korreks, men jeg må få spørre

om Abraham Lincoln hadde sitt på det tørre?

 

Jøde er Rappaport, jøde er Rabin,

min nabo Wallenstein og Charlie Chaplin,

og seks millioner som brant opp for fascismen

og til og med grunnleggeren av marxismen!

 

Men vennen min sa at de tror de er noe

fra kristne småunger drikker de blodet

og drosjesjåføren sa sist jeg tok drosje

at jødene spikra opp Jesus på korset

 

De må drikke blod, liksom alle vampyrene

går de i Zoo og tar livet av dyrene.

Og står du i kø hele livet for føden

så husk det var jøder som stjal hele grøden

 

Fra Kursk til Kazan bor det snart bare jøder

Svartebørshaier som horer og føder

Skyt dem og heng dem! Hvorfor skal de få leve?

Hiv dem på havet! Russland for russere!

Badstua (Banka po-belomu, 1968)

Fyr i badstua kjære. Legg på, legg på

jeg vil langt vekk fra verden i kveld

På den øverste benken sitter jeg nå

Jeg vil piskes – og glemme meg selv

 

La sjela mi brennes i synd og skam

og et snøbad vil rense den godt

så personkultens ansikt kan stråle fram

tatovert her til venstre i blått

 

Legg i ovnen, legg i ovnen, legg i

badstueovnen, la den gløde

så skammen innerst i sjela får svi

Alt var frossent i meg – alt lå øde

Dampen skal løsne tunga mi

 

Troen min gikk i stykker i kuld

og sorgen rakk mil etter mil

På mitt høyre bryst ser du Marina

Til venstre står Stalins profil

 

For begeistringa mi, for all lojalitet

ble jeg straffa i «paradis»

et liv kasta bort i svart håpløshet

Dumheta hadde en pris

 

Fyr i badstua, kjære. La den gløde

så skammen innerst i sjela får svi

Alt var bunnfrosset i meg – lå øde

La dampen løsne tunga mi

 

Jeg husker jeg skreik, husker at jeg sa

«Bror, hvor lenge tror du at vi blir

her i leiren.» Da tok de meg bortifra

et Sibir til nok et Sibir

 

I de svarteste gruver som finns her til lands

åt vi steinstøv og drakk gråten vår

Der prikka vi alle inn bildet hans

her til venstre hvor hjertene slår

 

Fyr i badstua, kjære. La den gløde.. osv.

 

Jeg gyser og grøsser av minnene

Før meg langt vekk fra vett og fornuft

Jeg vil tømmes for tanker av vindene

fra dampende, brennende luft

 

Men tankene dundrer i skallen min:

De dømte meg helt uten grunn

Pisk ut Sovjet-arven fra sjel og sinn

La fortida synke til bunn

 

Fyr opp i, fyr opp i, fyr opp i, fyr opp i

Fyr opp i badstueovnen, la den gløde

så skammen innerst i sjela får svi

Alt var frossent i meg – alt lå øde

Dampen skal tine sjela mi

 

Sjela mi, sjela mi, sjela mi. sjela mi
Sjela mi————–

Den døde Ca 1969)

Hvor du går, hvor du står, går du i fare

og aller helst bør du bli i ditt hus

for du er bløt, alle bilder er harde

og du, du møter dem fort nesegrus

Tre venner kjører en kompis til graven

men kolliderer på veien til den

og alle moses i stomper og stykker

bare den døde lå uskadd igjen

 

Kvinnfolkas gråt narret nok ingen gjester

og sangen låt surt så det skar

for høye raut fra et messingorkester

bare den døde spilte noe bra

Så kom sjefen hans – den gamle sniken

kysste den den døde og spytta bryskt

alle la sine lepper mot liket

men fra den døde kom det ikke no´ kyss

 

Naturens krefter gir blanke i talen

og lar det lyne og tordne fra skyen

de levende springer i skjul under taket

bare den døde kan ikke finne ly

men hva betyr det om regnet blir til sjøer

vi savner alle hans filosofi

vi klarer ingenting vi, men de døde

er tapre mennesker – ikke som vi

 

Hva du enn finner på blir du forbigått

alle har merket i panna i dag

og føler redsel og angst for å leve

bare den døde er trygg i sin grav

han kan ha enkeltgrav eller felles

og klager aldri på kost og losji

han er jo verken forlatt eller ensom

uten fordringer – ikke som vi

 

I skyggenes dal – i dødens rike

der går alle helt nakne omkring

vi eier alle noe – de døde er like

de bor i kister og har ingenting

ikke si at jeg priser de kalde

nei, livet må leves fordi

det er obligatorisk for alle

og bare den døde er fri, fri, fri, fri, fri, fri

Den lille lure skjæra (Pro soroku). Russisk folkevise fra Vysotskijs repertoar

Mørk og dyster er novemberkvelden

Mormor sitter ved Annusjkas seng

Hun skal sove, men så vil hun høre

det samme eventyret om igjen

 

Om den lille lure skjæra

som er svart og hvit i fjæra

og som baker søte kaker for de små

Alle snille barn får smake

skjæras gode bløtekake

En bit til far, en bit til mor

en bit til søster og en bit til bror

Det er det gode gamle eventyret

og det er mange som vil høre på det nå

 

«Er jeg snill så får jeg smake kake»

tenker lille Annusjka så blidt

Hun blir direktør når hun blir voksen

og hun husker eventyret sitt

 

Og er like snill som skjæra

som er svart og hvit i fjæra

og som baker kaker støtt for alle små

Alle slektninger får smake

på Annusjkas bløtekake

En bit til far, en bit til mor

en bit til søster og en bit til bror

Det er det samme gamle eventyret

Og det er mange som vil høre på det nå

 

Alle lever lykkelige og glade

men en dag så blir det revisjon

Og i retten treffer vi kvartetten

anklaget for svik og korrupsjon

 

Og når gode råd er dyre

må vi ty til eventyret

Det om skjæra som er gavmild mot de små

Dommeren som fikk dem hekta

deler ut til hele slekta:

Et år til far, et år til mor

et år til søster og et år til bror

Det er det samme, gamle eventyret

Og det er mange som må høre på det nå

Det verste jeg veit (Ja ne ljublju, 1969)

Det verste jeg veit er en tragisk finale

Jeg vil helst at slutten skal være god

Det verste jeg veit er den altfor brutale

tida på året jeg ikke kan drikke no´

Det verste jeg veit er kald kynisme

jeg stoler aldri på tillitsfullhet

Det verste jeg veit er opportunisme

og at fremmede snuser og snoker i mine brev

 

Det verste jeg veit er å gjøre ting halvveis

en halv dialog lærer ingen noe av

Det verste jeg veit er å skyte i ryggen

selv skyter jeg forfra, det går alltid bra

Jeg hater sladderens sannhetsvarianter

rosens brodd og tvilens pil

å bli logra for fra alle kanter

lyden av jern mot glass og falske smil

 

Det verste jeg veit er skråsikkerheten

møter jeg den slår jeg bremsene på

I baktalens buk svømmer majoriteten

og ingen snakker om ære lengere nå

Og treffer jeg folk med stekkede vinger

føler jeg ingen barmhjertighet

Liker verken betvunget eller betvinger

Bare Jesus på korset har min respekt

 

Jeg kan´ke fordra meg sjæl når jeg er umandig

At en uskyldig blir slått er det verste jeg veit

At de graver i sjela mi støtt og bestandig

eller spytter på den er forferderlig leit

men det aller verste er torg og manesjer

der man selger seg sjæl for en billig suksess

Om forandringen kom i forgylte kortesjer

aldri i verden kommer jeg til å like det

Dialog foran fjernsynet (Dialog u televizora, 1973)

Zin: Åh, Vanja se så søte klovner

den ene har så diger trut

All sminken gjør at fjeset hovner

nei, gåsj ´a meg, han se´kke ut

Den andre er så lik Ivan

og sikkert alltid full som han.

Den fyllerøsten gå´kke an

Hva syns du mann?

 

Van: Zin, svogeren din er ingen sinke,

Husk du og han er nært i slekt

Du skjuler alderen din med sminke

og stemmen din den har tobakken knekt

Nei, nå kan du heller gå

og hente noe å drikke på

ja du skal også få

Så rask på nå

 

Zin: Du, se den lille søte dvergen der

i skikkelige moteklær, så gøy

Damene på konfeksjonsfabrikken her

får aldri jobbe med slikt tøy.

Men hør det sier jeg deg skatt

at dine venner er no´ pakk

de drikker hjemmebrent konjakk

lagd på kloakk

 

Van: Vel, gutta har de klær de trenger

og skjøtter slektas verdighet

De lesker seg for egne penger

med dårlig sprit av sparsomhet

Og du har visst glemt no´ vennen min

eksmannen din i fra Berlin

han drakk jo lavoktanbensin

husk det du, Zin!

 

Zin: Åh, Vanja se på akrobatene

Jeg dør! Åh, se der for et sprang

En av de unge kandidatene

han gjorde sånn for meg engang

Men du er heller skral og lat

og sovner straks du har fått mat

på sofaen under stønn og rap

slikt avler hat

 

Van: Oi, se hvordan det kjeiet går

på sine lange, lekre bein

blant jentene på jobben vår

der ne´re har vi også ei

Men det derre husmorlaget ditt

driver mest med hjemmestrikk

og når de kommer over hit

prater de dritt

 

Zin: Vel, Vanj, husk Lilka Fedosejeva

venninnen din fra Tivoli

du ville fulgt med henne derifra

da var du drøy, det må jeg si

Men hvorfor krangle Van

en ferietur til Jerevan

er hva vi trenger nå min sann

kom an, kom an

Dine øyne er som kniver (U tebja glaza kak nozj, 1961)

Dine øyne er som kniver, dine øyne ser i mine

og jeg glemmer hvem jeg er og hvem jeg var

Men hver gang du senker blikket kan jeg kjenne at

du stikker meg i hjertet med ditt svarte øyepar

 

Jeg kan bøye en kopek og jeg kan rette ut en hestesko

og temme olme okser hvis jeg vil

Men å holde deg det krever mye mer enn harde never

og beholde deg det får jeg ikke til

 

Var jeg den som fikk bestemme ja da skulle vi bli hjemme

men du stikker ut så fort du bare kan

Og når det er tid å ete må jeg springe ut og lete

etter kona over alt hvor det går an

 

Jeg er utslitt av å springe etter deg hver ledige time

så jeg har kjøpt meg en sykkel som er blå

Hører bilens bremser skrike og jeg våkner på klinikken

men du kommer aldri hit og hilser på

 

Først tok de og bedøvet meg og dokteren opererte meg

i dager skar han i meg med sin kniv

Men det lever ennå hjertet selv om det er kvalt av smerte

for en sånn som deg risikerer jeg mitt liv

 

Dine øyne er som kniver, men snart kommer jeg og finner deg

så bare prøv å gjem deg om du kan

Da blir det din tur til å sippe, min barberkniv skal jeg slipe

Du skal barberes til du ikke trenger kam

Flammer i natta (V son mne zjoltye ogni/Moja tsyganskaja, 1967)

Flammer i natta,

drømmen får meg til å fryse

Slapp av litt, bare slapp av

med dagen kommer lyset

Men heller ikke dagslys gjør det bedre

Ingen lyster, ingen glede

Enten må du røyke

eller reparere

Jesjtsjo raz, da jesjtsjo raz

da jesjtsjo mnogo, mnogo raz

jesjtsjo raz, da jesjtsjo raz

du må reparere

 

I kneipene finns svarte får

og hvite servietter

Et paradis for drankere

mitt bur i fæle netter

I kirken er det mørkt og trist

det stinker over hele huset

Nei, hvor kan jeg finne troens gnist

og hvor er jubelbruset

Jesjtsjo raz, …

Hvor er jubelbruset

 

Jeg går inn i skogen, går veien langs med ælva

mørket jager lyset og gir meg den store skjælva

Jeg ser tett i tett med hekser, Gud er ingensteder

Hvor lenge skal jeg vandre ingen vet hvor veien leder

Skogen tetner, pulsen slår

Overalt er Baba Jaga

Og der veien slutter står

bøddelen ved blokka

 

I det fjerne danser hestene

dovent, jevnt og lett

På veien min går allting galt

slutten har jeg ikke sett

Ingenting er hellig mer

i kneiper eller kirker

Nei, på alle stedene jeg ser

gårt livet rundt i sirkler

Jesjtsjo raz, …

Rundt og rundt i sirkler

Formuleringen (Formulirovka, 1961 eller 1962)

Før var livet lett vi levde trygt og godt i gjenger

røyka hasj og visste hvordan vi sku´ ordne penger

Du tok med deg et kjælent kjei som sjekka opp en bikse,

dulta borti offeret og dro Warszawatrikset

 

Og alle purker kjente oss, skygga oss og lekte buse

Det var greitt, men en dag taua de meg ned på pol´tihuset,

og putta meg på barnehjem i fengsel og sånt derre

men da jeg kom for folkedomstol´n blei det mye verre

 

Folkedomstol´n heter det, men folket så jeg ikke

Og dommeren fornærma meg fra første øyeblikket

“Her er det kanskje du og dine venner som regjerer” sa jeg

“Men jeg protesterer på det dere formulerer

 

Jeg skal ta dommen som en mann, men dere få´kke vann på mølla –

her står at jeg er kriminell – den verste bølla!

Det æ´kke sant! Jeg pleier å gå høflig fram å spørre

om en presang i tusenrubelsedler, eller større

 

Folk gir meg penger, frivillig og uten kompromisser

så hvorfor skal jeg dømmes på feilaktige premisser?

Gjør om på formuleringen. Beskriv mitt nummer

Jeg er en kunstner i mitt fag – jeg letter lommer”

Han kom ikke tilbake fra slaget (On ne vernulsja iz boja, 1969)

Ingenting stemmer mer, men verden består

himmelen er som i gamle dager

/: både skogen og sjøen er som før, men i går

kom han ikke tilbake fra slaget :/

 

Diskusjoner vi hadde om alt det som skjer

rundt i verden skal aldri bli ferdig

Først nå når han aldri skal komme hit mer

savner jeg fyren forferderlig

 

Men han sa mye rør, og sang som en sopp

Kunne være en pest og en plage

Lot meg aldri få sove. Ved soloppgang sto han opp

men i går kom han ikke tilbake

 

Så hva betyr vel at allting ble tomt da han dro

når grunnen min til å klage

er at jeg aldri helt fatta at vi var to

før han ikke kom hjem i fra slaget

 

Våren kom hit i dag, den slapp ut i det fri

jeg ba ham om en røyk slik som vanlig

men fikk stillhet igjen, ingen svarte fordi

han ikke kom hjem i fra slaget

 

Våre døde vil alltid stå vakt for oss og

på et vis hjelpe til litegranne

slik som himmelen gir fra seg litt av det blå

og setter farve på skogen og vannet

slik som himmelen gir fra seg litt av det blå

som speiles i skogen og vannet

 

Det var plass nok til to i geværgrøfta vår

mye venting for begge på laget

Nå er allting for én, meningsløsheten rår

som om egentlig jeg falt i slaget

Nå er allting for én og jeg tenker som så

kanskje egentlig jeg falt i slaget

Han rakk ikke å elske (On ne uspel, 1973)

Her er sangen om en som vi har kjent, har kjent

En kropp som ikke fikk springe ut, springe ut

En med sangstemme og med talent, talent

Men han fikk aldri sunget ut, sunget ut

 

Så nesten ingen fikk vite om ham, om ham

som ikke var venner med skjebnen sin, skjebnen sin

Og tonene hans nådde aldri fram, aldri fram

selv om meningen var fin

 

Han begynte sjenert på tonen “do”,

men ble aldri ferdig, og

fikk aldri fullført en akkord, akkord

Og ingen sukket mens han sang

og ingen ville synge med

på noe sted

 

Så dumt, åh Herregud så dumt, så dumt

Han skulle fyrt opp en vulkan

han skulle fylt opp alle hav

Men det ble aldri, aldri noe av

 

Så masse å si til oss, men ble stum, ble stum

når han skulle få det ut, ta det ut

i en eksplosjon foran publikum

sku´n bretta sjela ut, sjela ut

 

Også ville´n slåss med seg sjæl, han ville slåss

Men han hadde angst, han hadde skrekk, hadde skrekk

så når blodet brusa som en foss, som en foss

løp han vekk, løp han vekk, løp han vekk

 

Han som ville vite alt fra A til Å

som ville prøve å forstå

livets mysterium til bunns, til bunns

fikk aldri hvisket hennes navn,

fikk aldri kysset hennes munn

Hun som han skulle hatt, skulle tatt, skulle hatt, skulle tatt

 

Så dumt, åh Herregud så dumt, så dumt

Han ville alltid skynde seg

Han ville støtt gi seg i vei,

men kunne aldri, aldri bestemme seg

 

I snøens renhet skrev han dikt, skrev dikt

Men visste aldri hva hun het, hva hun het

Han skrev med håp, av hellig plikt, av plikt

Men snøen smelter som vi vet, som vi vet

 

Ja, alt han skulle si ifra, si ifra

skrev han på snø, skrev han på is

Og ble han ikke ferdig da

prøvde han å fange snøfnugg enkeltvis

 

Nei, han nådde aldri fram

til henne som han elsket over alt

Han skulle flyktet, flydd avsted, flydd avsted

Han skulle røvet henne med,

men han dro aldri noe sted.

Satset ikke, hoppet ikke, rakk det ikke

 

Så dumt, åh Herregud så dumt, så dumt

Tida var ute – han ga opp

Spente ikke buen nok og skjøt for kort, skjøt for kort, han skjøt for

kort, skjøt for kort

 

Så dumt, åh Herregud. Vel vel

Det var historien min i kveld

Livet går videre av seg selv

allikevel, allikevel, allikevel

Han som sto i med ´a før (Tot kto ransje s neju byl, 1962)

Den kvelden drakk jeg ikke no´

fikk ikke sunget bare lot

meg sakte tenne, hun lot meg brenne

/: Men han som sto i med ´a før

skreik mens han viste meg på dør:

“Du hakke nubbetjans i hel-

vete på henne!” :/

 

Og han som sto i med ´a før

viste meg finger´n i ett kjør

Det ække rykter, jeg var helt nykter!

Jeg ville vekk kan du forstå

Da sa hun: “Du må ikke gå!

Beskytt meg! Det er bare feiginger som flykter

 

Jeg ville vekk kan du forstå

Da sa hun: “Du må ikke gå!

Beskytt meg! Det er altfor få

som ikke flykter!”

 

Men han som sto i med ´a før

var slettes ingen amatør

På høsten måtte jeg til skafottet

/: Jeg var på byen med en venn

da kom en gjeng med svære menn

en gjeng revansjelystne menn

og de var åtte! :/

 

En eller åtte, tenkte jeg

går ut på ett, alt for et kjei

De var helt gærne, helt uten hjerne

/: Jeg ville ikke unngå strid

nå sku´ de se et individ

som ikke ville leve li-

vet sitt på knærne :/

 

Og han som sto i med ´a før

fikk gjengen sin i kamphumør

Nå sku´de ta meg, ta dama fra meg

/: En hoppa på meg bakifra

Valjuka skreik: “Vi stikker a”

men ikke ville jeg la sjan-

sen gå i fra meg :/

 

Slik havna jeg på lasarett

blei banka hels´løs rett og slett

Ån fikk betale for åtte gale

/: Fengselsdoktor´n skar non stopp

fram og tilbake på min kropp

og sa: “Hold ut til jeg holder opp,

vi er brutale” :/

 

Og da jeg kom meg ut til slutt

så blei jeg skilt på et minutt

Tror du hun venta den vene jenta?

Jeg tilgir som seg hør og bør

men han som sto i med ´a før

uansett hva han nå gjør

snart blir han henta

 

Men han som sto i med ´a før

han som sto i med ´a før

uansett hva han nå gjør

så blir han henta

Hestene mine (Koni priveredlivye, 1972)

Rir på kanten, ser mot avgrunnen til jeg trekkes ut på stupet

Pisker hestene tilbake til det knyter seg i strupen

Hiver etter pusten, drikker vind og eter skodde

er i dødens sikre favntak: Tenk på alt jeg ikke nådde

 

Langsommere hester, åh, trav langsommere nå

lunefulle hester – gå

Bare blås i pisken min – gå hvor dere vil

Hva fikk jeg gjort – ingenting

Sangen min – ingenting

 

Men jeg synger en sang

og – gir hestene vann

står litt før jeg faller

og vil leve, leve, leve

 

Som et sandkorn blåses bort i en orkan skal jeg gå heden

og i rasende galopp drar mine hester meg i sleden

åh, trav langsommere hester, hør jeg sverger, ber og tigger

om at veien må bli lengre bort dit der de andre ligger

 

Langsommere hester, åh, trav langsommere nå

lunefulle hester – gå

Bare blås i pisken min – gå hvor dere vil

Hva fikk jeg gjort – ingenting

Sangen min – ingenting

 

Men jeg synger en sang

og – gir hestene vann

står litt før jeg faller

men vil leve, leve, leve

 

Det var alt. Gud har bestemt at jeg skal ut av menneskevrimlen

og med ondskapsfulle stemmer synger englene i himlen

er det hestebjellas ville klang av sorg i denne stunden

eller er det meg som skriker før jeg styrter ned mot bunnen

 

Langsommere hester, åh trav langsommere nå …

I fremmede hjulspor (Tsjuzjaja koleja, 1973)

Nei, jeg kan ikke skylde på andre på vår jord

fordi jeg plutselig har havna i andres spor

Før i tida pleide jeg å velge ut min egen vei

Men ut av dette sporet finner ikke jeg

 

Her er det veldig dypt og trangt

Opp herfra er det bratt og langt

Pokker ta den som kjørte opp det her

sporet hvor jeg ikke kan la vær´

å te meg som en idiotisk stut

som sitter fast og aller helst vil ut

 

Best å tie still og ikke bli for svær

For stort sett er det jo helt normalt og brukbart her

Ingen kakker deg i hue eller sier no´

hvis du vil gå videre så værsågod!

 

I sporet vårt er trygt og godt

av mat og drikke er det nok

Ganske kjapt har jeg overtalt meg selv:

kan hende blir jeg her allikevel

og lære av hva alle andre gjør

Hvor de går, hva de gjør, hvem de spør

 

Plutselig brølte en eller annen “Slipp meg fram”

og slo seg framover i køen med brask og bram

Energien denne sjela eide kom i veien og den brant fort opp

og snart sa lysta hans og forstanden stopp

 

Men sporet vårt utvida seg

og veien fram ble heller brei

Gærningen ble hekta av en kveld

i grøftekanten havna´n for seg selv

så stoppa´n ikke oss som kom rett bak

fra å rusle i ro og i mak

 

Snart var det min tur, motor´n min streika med et smell

og farten framover den stoppa opp av seg selv

Hadde jeg orka skulle jeg dratt meg ut og vekk

i sporet blir jeg stående på samme flekk

 

Helst vil jeg vekk å være kvitt

Dette sporet her er egentlig ikke mitt

Men fordi jeg traska sløvt i vei

er sporet tråkka dypere av meg

Og håpet er blitt drept hos alle dem

som gikk bak meg og gjerne ville frem

 

Denne grusomme tanken får meg litt på gli

og gir meg krefter til en egen vri

Med hjelp av vårens bekker får jeg vaska bort

grums og gjørme så jeg får en redningsport!

 

Jeg sparker motor´n min i gang

og kommer unna sporets tvang

Kjære deg! Se opp og hør på meg

men aldri skal du følge etter meg

For sporet etter meg er bare mitt

Det er bedre om du lager ditt

Ingenmannsland

Langs grensen vår til Tyrkia, eller Pakistan

går en smal remse jord: Et ingenmannsland

På sovjetisk side er det betong og piggtråd

På den andre siden er det piggtråd og sand

Men borti landet som er ingenmanns

vokser blomster overalt

 

Kapteinen her i grensevakta har ei lekker dame

men når han vil gifte seg er svaret: “Ikke før

du har skaffet blomster nok til brudebuketten

Bryllup uten blomster det blir bare fyllerør”

Og borti landet som er ingenmanns

vokser blomster overalt

 

Den tyrkiske kapteinen er også forlovet

men dama stiller vilkår når han ber om hennes hand

“kjære”, sier hun på tyrkisk, “du får meg i belønning

om jeg får en fin bukett ifra ingenmannsland”

Og borti landet

 

Tredve tapte krigere, gode kamerater

tar med seg geværene og følger sjefen sin

Men de aner ikke at den tyrkiske patruljen

også plukker blomster nå i natt i måneskinn

og borti landet

 

Kraftig dufter blomstene, kapteinen blir beruset

og hans tapre mannskap vet snart ikke hvor de er

“Dæven”, roper de på russisk, og så høres plutselig

ÇHælveteÈ på tyrkisk, de er like fulle der

Og borti landet

 

Se på kapteinen, kapteinen vår sover

sover og drømmer om en grenseløs jord

Han ser bunkers som er tomme

han ser tusen blomster komme

opp av grus, opp av sand skyter blomstene fram

og hvert eneste land blir et ingenmannsland

Jorda eier ingen mann

Og borti landet som

Kuplene (Kupola, 1975)

Det er torden oppi lufta

alt kan hende nå

pusten snører seg i brystet mitt og tynger

meg som søker etter varsler kan jeg høre på

det som fuglene i eventyret synger

Hører Sirin, fugl som smiler, og hennes lokkesang

har triller som driller i min tro

og Alkonost, en fugl som sturer lengsel og sorg

har en stemme som spidder min ro

 

Smil og sorg på samme stund

klinger om hva jeg skal få

håpets lille fugl er Gamajun

hun synger for meg nå

 

I hele himmelrommet høres klokkeklang

kobberklang med kobberglans

er det vrede eller glede, er det sorg

og med gull har vi russere kledt kuplene

så vår Herre skal se på oss ofte

 

Jeg står midt i et eventyr, et endeløst land

som en evig gåte med søte, sure savn

Landet mitt hvor mennesker bor i fattigdom og skam

under samme himmel som naturens klare kildevann

 

Hestene mine synker i til buken sin

de sitter fast i den fete, gule løgnen

men allikevel så bærer de meg riket rundt

som oser og stinker etter søvnen

 

Månesigden ga meg dåp

men den er en skrøpelig bro

lille Gamajun, gi meg et håp

gi meg trøst og gi meg tro

 

Se, jeg pusser på min fattige slitne sjel

helt til den stinker, helt til den blør

helt til den skinner som i vrede som i glede

og med gull skal jeg lappe mine filler

så vår Herre skal se på meg ofte

Logos (Charaya bylo slovo duzt, 1974)

I begynnelsen var ordet, men ikke noen idé

På jorda vår var uvett, savn og kaos

Kjempesvære stykker brakk av fastlandet og ble

til øyer som fløt utover i havet

 

Og seilte rundt i verden uten frakt og uten faner

Krysset æraer og epoker i mange tusen år

slik ble de til nomader på verdens oseaner

men husket fastlandsloven og ånden fra i går

 

I begynnelsen var ordet, men ordene tok slutt

Og jorda vår ble sådd til med matroser

som strømmet over broer ut på øyer uavbrudt

og kalte dem for skip med vakre gloser

 

Og vokste fast i skuter med sjeler og med føtter

noen passet kursen og noen pleide ord

Matroser underveis rev seg løs fra sine røtter

kastet loss og ville leve som utvalgte ombord

 

Men fastlandsloven trekker dem sterkt og er så sta

at engang kommer øyene tilbake

Hvis Ordet var i begynnelsen der allting kommer fra

Da kan det bare være ordet «Havet»

 

<em>LOGOS : refererer til all oppsamlet kunnskap i verden, og til den guddommelige fornuften som virker, gjennomtrenger og utfolder seg i verdensaltet. Finnes i ordene «biologi», «geologi», «zoologi» o.s.v.</em>

Marseille (Ikke av Vysotskij, men fra hans repertoar.)

1. Jeg går på Gorkijgata

 

2. Han sa: Jeg trenger kvinnfolk,

er frossen, sur og lei Kvinnfolk ,vin og sang

da dukker det med ett opp Kom la oss gå å feste

en ukjent foran meg hele natta lang

 

3. Så hviskan meg i øret

 

4. Han sa: «Jeg gir deg dollars

«Her har jeg no´ for deg for deg blir det butikk

Vet du hvor flott de lever hvis du kan gi meg tegninger

i det solrike Marseille?» på en Sovjet- fabrikk»

 

5. Så drar vi ut av landet

 

6. Og purken står og bukker

direkte til Marseille og gir deg fin konjakk

der kvinnfolka går nakne der horer går i minkpels

og aldri sier nei og kjeltringer i frakk

 

7. Men jeg var fast i troen

 

8. Men de blei skikkelig gærne

og angav ham i det og sendt meg avsted

jeg tok i fra ham penga Jeg fikk tur Kolyma

og varsla KGB og han blei ikke med

 

9. Nå går jeg her og fryser

 

10. Der purken står og bukker

Men en ting lover jeg og gir deg fin konjakk

en gang så skal jeg ta meg der horer går i minkpels

til det solfylte Marseille og kjeltringer i frakk

Kolyma: Den verste og kaldeste Gulag-leiren. (1948 / 1965)

Typisk undergrunns- eller forbryterspråksang. Fra 1948. De fleste slike sanger har anonyme opphavsmenn og regnes for en slags folkeviser. Denne sangen finnes i mange versjoner, og er blitt kreditert flere, blant annet Vysotskij. Etter at arkivene ble åpnet da Sovjetstaten falt, er det funnet ut at den er laget av Akhill Grigorevitsj Levinton mens han var Filologistudent ved Leningrad Universitet. En kveld dukket han bare opp og sang sangen for sine sjokkerte venner.

 

På mange måter er denne sangen et mirakel når man ser på tida og omstendighetene. Midt i en tid som må ha vært den mest deprimerende og forbannede tida i Sovjets historie, rett etter at 20 millioner russere hadde ofret livene sine på de europeiske slagmarker slik at de allierte kunne vinne krigen, slår en vittig og ironisk sang opp av Leningrads ruiner. En by som var mer hjemsøkt av krigens redsler enn noen annen europisk by og hvor gleden hadde vært drept i årevis.

 

Denne sangen entret russisk folklore og begrepsapparat umiddelbart En rekke fraser som fremdeles er i bruk i det russiske språket kommer herfra. Foreksempel klisjeén om «tegningene over en Sovjet-fabrikk». For første gang på tiår viste det seg at det gikk an å gjøre narr av det hele. Sangen er en slags stamtavle for temaer i anekdoter og undergrunnssanger som diktere skulle komme til å skrive i 60- og 70-åra, og som opplagt holdt motet oppe hos russerne og andre øst-europeiske nasjoner. Den inneholder alle elementene til disse sangene som ble enormt populære: Fra de gamle sigøynersangene som oppsto i forrige århundre kom drømmen om et ryggesløst liv. Fra forbryterspråksangene kom undergrunnsatmosfæren fra et liv og miljø med helt spesielle koder og lover samt store deler av fraseologien. Fra byromansen kom de urbane omgivelsene og temaet om ubelønnete gode gjerninger, som leder til publikums sympati og aksept av sangeren som opplagt er en kjeltring selv.

Menneskene klager og klager (1966)

Og menneskene klager og klager,

de vil ha rettferd, ellers blir de vrede.

«Det var vi som sto forrest i køen

men de som sto bakerst spiser allerede!»

 

«Ta det med ro! Og hold opp og banne!

Gå hjem kamerater, her er ikke plass til flere

De som fikk er turister i landet,

og unnskyld at jeg spør, men hvem er dere?»

 

Men menneskene klager og klager,

og vil ha rettferd, ellers blir de vrede.

«Det var vi som sto forrest i køen,

men de som sto bak oss spiser allerede!»

 

Igjen kommer sjefen og prater:

«Gå hjem kamerater her er ikke plass til flere,

de som får er partidelegater,

og unnskyld at jeg spør, men hvem er dere?»

 

Men menneskene klager og klager,

og vil ha rettferd, ellers blir de vrede.

«Det var vi som sto forrest i køen.

men de som sto bakerst spiser allerede!»

Morgengymnastikk eller Løp på stedet (1968)

Armer utad, tørk vekk fliret!

Inn med maven, tre og fire

Åndens styrke avhenger av god fysikk

Strekker du ut vristen

blir du gla på morgenkvisten

Har du livet kjært så gjør litt gymna

 

Er du hjemme i din stue

stå på henda eller hue

ørene og øya dine kan bedra

de innskrenker perspektivet

venn deg til det nye livet

Vekk med negativ påvirkning utenfra

 

I hver avkrok finns en spire

til forkjøl´se, tre og fire

Kjenn godt etter over hele kroppen din

Er du svaklig bak og framme

hopp i kista med det samme

Kalde dusjer er den beste medisin

 

Dersom du vil bli moderne

bruk din hjerne, bøy i knærne

Arktis og Antarktis lar du ligge brakk

Vitenskapen anbefaler

gymnastikk av rette slaget

som erstatter både kaffe og konjakk

 

Ingen må få se du tviler

bøy og strekk så svetten siler

sådan jages alle depresjoner vekk

Er du gammel begersvinger

prøv med kalde avrivninger

Kaldtvannsprosedyrer gjør deg sunn og kjekk

 

Dårlig nytt kan drepe glede

Svaret vårt er: Løp på stedet!

Til og med en nybegynner fikser slikt

Prøv det alle menn og kvinner

Ingen taper, ingen vinner

Løper vi på stedet kommer alle likt!

Mot toppen (Sriedi tnechozdenych dorog, 1965)

Nå skjelver ikke hånden mer

den drar meg opp

I dypet falt panikken ned

forgodt, for godt

Med verden i min hule hånd

og drømmen klar

kan ingen fjelltopp sette bånd

på hvor jeg drar

 

Blant veier ingen mann har gått

finns en for meg

På steder ingen fot har trådt

skal jeg, skal jeg

De navnløse som ligger her fikk steinen sin

Jeg ser en vei der livet er

og den er min

Her lager jeg min egen sti

skritt for skritt

Og hemmeligheten gjemmes

i granitt, granitt

Den hvite toppen kneiser stø

der drømmen bor

Jeg elsker renheten i snø,

i snø og ord

Så la meg holde fast ved dette øyeblikk

for det vat her jeg kunne

drepe mine tvil

Slikt måles ingenting i mot

nei, alt blir smått

Unntagen fjellet hvor din fot

aldri har trådt

Ninka fra Ordinka (Pro Ninku s Ordynki, 1962-63)

Ja, jeg er mann og jeg bestemmer selv

hva jeg skal gjøre på min lørdagskveld

Jeg skal bestemme over hele meg

om bare Ninka kan bestemme seg

 

“Hei, broder, Ninka? Hun er tyvers lokkemat”

“Hva så, den dama gjør meg desperat”

“Nei, kom hit og få i deg litt mere brennevin

så får du roa ner den derre potensen din”

 

“h, ikke stopp meg. Jeg vet hva jeg gjør

Bare synd jeg ikke så det før

Hu skal bli dama mi, mitt faste kjei

I kveld har Ninka sagt okay til meg”

 

“Du! er´u klar over at din Ninka

har liggi med hele Ordinka!

Nå er´e ingen som vil ta i a´ jo!”

“Skiter jeg i, jeg vil jo ha a´ jo

 

Og du hun elsker meg, det har hun sagt”

“Nei, tusen rubler på at det er snakk

Den overkåte røya der hu jakter mannebein”

“Skiter jeg i: Hun er min øyestein”

 

“Døø! Hun puster tungt og kysser kleint,

lukter vondt, og tenker seint

Det er alt for mye av a´ jo!”

“Skiter jeg i, jeg vil jo ha a´ jo!

 

Du synes ikke hun er vakker, nei.

Men hennes utseende passer meg

Jeg driter i hva dere sier for no´

Jeg vil sa jævla, jævla, jævla, gjerne ha a´ jo”

På Bolsjom Karetnom (Na Bolsjom Karetnom, 1963)

Hvor var du i 17 år?

På Bolsjom Karetnom

Hvorhen fikk du svarte sår?

På Bolsjom Karetnom

Hvor slår sorgen din seg ner?

På Bolsjom Karetnom

Hvorhen finns du ikke mer?

På Bolsjom Karetnom

 

Stopp kamerat, og hør min venn:

Gata hvor du bodde, hvor er den?

Samme kan det være om du husker eller ei,

har du aldri vært der, har du aldri levet

 

Hvor var du … osv.

 

Gata di har skifta navn

Allting er forandret i vårt land

Men det er den samme gamle gata som du går

Har du aldri vært der, har du aldri levet

 

Hvor var du … osv.

På Petrovskij-torget (Kupola, 1975)

På Petrovskij-torvet er det marked og basar,

her får du alt du trenger om du er litt snar.

Stor ståhei, masse mennesker, boder overalt

som selger skitt og kanel, knappenål og elefant.

A: Kjøp aviser, aller siste nytt er med

B: Sigaretter, hvis du trenger det.

C: Kom hit mann og kjøpsaftogvann.

Vil du leve lenge, bør du drikke vann.

 

Kålrot, melk, meloner, slikt får du hos gamlemor.

Kålsuppe og grøt og iskald kvass på samme bord.

Og spriten flyter fritt, for hvert et skritt et skjenkested.

For noe slanter kan du kjøpe alt det du får ned.

A: Kjøp aviser, aller siste nytt er med.

B. Sigaretter hvis du trenger det.

C: Kom hit mann og kjøp saftogvann

vil du leve lenge bør du drikke vann.

 

Når torvkona ved bordet dupper av og tar en blund,

blir dagen hennes raskt forandret av en sulten hund

som sluker alt i kurvene før kona skriver «Stopp!

Den kjøteren ruinerer meg . Se alt har den spist opp.»

 

A: Kjøp aviser osv.

 

Mens noen på baseren roper :«Aeroplan!»

blir enda en uskyldig lettet av en veteran.

«Å, hjelp en stakker, gode borgere,

stopp tyvene og hent politi!»

Det har du bare godt av din dumme bavian

nå veit du hva som skjer når noen roper: «AEROPLAN»!

 

A; Kjøp aviser osv…..

Russlands hus (Staryj dom, 1974)

Hva slags hus står her?

Stumt i dysterhet

De sleipe vindene

blåser slemt på det

Alle vinduene

ser i dypet ned

De knuste dørene

står helt åpne

 

Jeg er mer enn trøtt og saler hesten av

Er det noen her? Kom og hjelp meg da

Et lite gufs av angst går gjennom kroppen min

som når en gribb på jakt får byttet sirkla inn

 

Det ser nærmest ut

som det er en bar

full av usle kryp

og alle geiper, klar

til å slå meg ned fordi jeg peker på

at ikonene

henger litt på skrå

 

En heller selsom prating kommer snart i gang

Fra en sur gitar høres en plaget sang

Og en forvirra dverg med heftig appetitt

vifter med kniven under bordet sitt

 

For et merkelig hus

nærmest pestbefengt

Porter åpne

Sjeler innestengt

“Har dere aldri hørt

at livet kan gå an

uten rus og råte,

mord og brann”

 

“Her er alt som før, du har vært lenge vekk

Vi eter gress så sjelene til slutt blir lekk

De stinker mugg og møkk, og vi ser ut som troll

på grunn av fyll og slagsmål, ran og vold”

 

“Ulver sprang jeg fra.

Hester har jeg sprengt

Si meg: Hvor kan landet være

som jeg lengter etter?

Der ikon-lampene

lyser dagen lang

Hvor sang ikke er skrik

og løgnen ikke sann”

 

“At slike hus finnes er helt nytt for oss

Mørket stjeler vettet vårt og vi må alltid slåss

Selvsagt veit vi at det gode aldri kan bli godt

og ikonene de henger best litt skrått”

 

Jeg dro vekk fra stanken

og ikonene

dit hesten førte meg

bortover moene

Jeg må leve blant normale

det er hva jeg vil

Først da blir jeg til noen

da vet jeg jeg er til

 

Jeg dro fra Russlands hus og lagde ingen spor

lever dag for dag, samme hvor jeg bor

Og denne sangen her er bare kling og klang

syng heller “Svarte øyne” det er en vakker, russisk, sang

Sang om en venn (Pesnja o druge, 1966)

Om du tviler en gang på den

som vil være din venn, skal du

prøve om han er trofast og

til å stole på

 

Ta med ham opp på fjellets topp

Det er der du ser hvem han er

La ham knyttes med tau til deg

gå en farlig vei

 

Blir han vrien og stri og skri-

ker av skrekk, og vil bare vekk

Er en revne i isen nok

til at han går amok

 

går en fremmed i tau med deg

ikke skjell på ham, jag ham hjem

Han har vært her for siste gang

Han får ingen sang

 

Men om han ikke gir klynk, og yn-

ker seg sliten og sår, men går

Stønner kvasst ja, men holder fast

og står last og brast

 

Hvis han følger deg opp til topp

som i seiersrus, uten stopp

Da kan du stole på ham med hell

som på deg selv

Sangen om jorda (Pesnja o zemle, 1965-67)

Hvem har sagt : Hele jorda vår blør

snart vil ingenting vokse mere i den

Hvem har sagt: Hele jorda vår dør

Nei. Den har bare gjemt seg for tiden

 

Man skal ikke ta Moder fra Jord

Man skal aldri ta saltet fra havet

at den dør det er noe folk tror

og jordas redsel har menneskene lavet

 

Grøfter ligger som åpne skår

og granathull som væskende krater

jordas nerver er blottet av sår

som smerter gjennom land og over stater

 

Men den utholder alt, bare vent

ikke regn med vår jord blant de døde

Når du tror den er øde og brent

skal du høre den synger fra skjødet

 

Fra dypet der jorda er hel

stiger stønn opp i fra åndehullene hennes

Moder Jord, du er menneskenes sjel

som ikke kan fjernes og brennes

 

Hvem har sagt: Hele jorda vår dør

Nei. Den har bare gjemt seg for tiden

Sannheten og løgnen (Pravda i lozj, 1977)

Sannheten gikk ut på byen i fineste stasen

hadde pyntet seg vakker for alle som hun gikk forbi

Løgnen som så dette hveste med verste grimasen:

“Kom inn til meg jeg byr både på kost og losji”

Den blåøyde Sannheten slo til og trippet inn døra

la seg i senga og sov som et barn om en stund

Løgnen dro av henne dyna og gned seg i henda

planen sin fant hun på vodkaflaskenes bunn

 

“Litt av en kjerring” sa Løgnen og satte opp et ansikt

som kunne skremme bort bulldogger alt mens hun sang:

“Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden

se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang”

Finstasen tok hun og flettet inn gullbånd i håret

pressa seg inn under eder i ny kledebon

klokke og lommebok tok hun og sprang ut på byen

Vinket og viftet med sannhetens legitimasjon

 

Sannheten våknet og savnet selvfølgelig klærne

avkledd på Løgnens veranda var hun litt av et syn

ute på gata kom pøbelen og svinet til henne

ekkel og uren løp Sannheten spissrot i byen

“Løgnen har tatt på seg alt som er mitt” skrek vår Sannhet

Nå er hun sykmeldt og har ingen steder å bo

I vill galopp farer Løgnen på vei ut i verden

for hun har stjålet en veddeløpshest av reint blod

 

Rundt om på kloden vår finnes det ennå noen sære

personer som sier de vandrer på Sannhetens vei

Den rene Sannheten seirer nok når hun vil lære

å stjele og lyve som andre og ellers er grei

Hver ganng du river i vodka på noen du treffer

og du ikke vet hva som hender med deg og din gjest

kan du bli avkledd og det er den reneste sannhet

se listige Løgnen har tatt fra deg bukse og vest

og da blir det listige Løgnen som styrer din hest

Tsetsjenerens sang (Letela zjizn, 1978)

Jeg er fra Rostov – eller andre steder

men er nok aller mest et hittebarn

Og hvis ikke Allah er en forræder

så er jeg den velsigna kar´n

 

Jeg bor overalt – som nå i Tula

bor godt og teller verken seier eller tap

men husker aller best at vi så sola

i landsbyen min i Tsjetsjenia

 

Der ble ingen barnesjeler skada

vi delte samme skjebne og fiksa allting med en spleis

og livet reiste med en gammal Lada

og fordufta med eksosen underveis

 

Jeg husker sanger vi sang der hjemme

og steinen som vi hoppa fra

Så kom de slemme som ville skremme

meg bort i fra Tsjetsjenia

 

Jeg lurte alltid på hva jeg ville bli til

var veldig glad i venner og litt for glad i hasj

Nå skal det lite til før jeg tar til kniven

men den har jeg sjelden med meg, gudbevars

 

Jeg hadde krøller og gikk rundt og sprada

men de slemme fjerna krøllene og ga meg helt ny sveis

og livet reiste med en gammal Lada

og fordufta med eksosen underveis

 

Så ble vi herda i harde klikker

og av en grusom “Groznyj ruskij” tsar

som tror tsjetsjenerne frivillig stikker

fra Kaukasus til Kazakhstan

 

Og i Sibir er det ganske sikkert prima

for barbarer, for banditter og semittiske krapyl

der oppe finnes så mye bedre klima

enn på psykiatriske asyl

 

For jeg har vært der sammen med de andre

de som deler skjebne med meg

og livet reiste med en gammal Lada

og fordufta med eksosen underveis

 

Liksom et buskas som er tatt av vinden

blir jeg blåst hit og dit fra sted til sted

Snart blir jeg hærtatt, snart blir jeg lynsja

på denne måten får jeg aldri fred

 

Ved siste lynsjinga sto jeg oppreist

til fjellboernes forsvar og tok strupetak på dem

som angrep vestfra, ingen kom herfra

Jeg tok det gode og det onde med meg hjem

 

Og forfedrene snur seg rundt i grava

de egget oss til dåd før de la ut på siste reis

Og de ble kjørt bort i en gammal Lada

men det viktigste fordufta underveis

Ulvejakten (Okhota na volkov, 1968)

Strupen brenner, hjertet mitt sprenger

for i år er alt som i fjor

De har oss i fella, de har oss i fella

Vi springer i sirkler i blodige spor

De løfter børsene, de skyter fra bakhold

lufta stinker av blod og av bly

Ulvene svaier, ulvene stuper

hvor kan vi gjemme oss, hvem gir oss ly

 

De skyter ulver nå igjen, unge ulver

Skyter de tispene, skyter hannene

Nå roper jegerne, nå uler hundene

og det er blod i snøen og blod på alle flagg

Kampen er ujevn, de har geværer

De kjenner ulvene og ulvenes lov

og stenger vår frihet med flagg som er røde

Mennesker på ulverov

De har lært å drepe med latter

Vi diet mora vår da vi lå blinde i hi

og suget det fra hennes patter

at røde flagg går vi aldri forbi

 

De skyter ulver nå igjen …

 

Våre føtter og kjever er raske

så svar meg lederulv, kan du svare meg du

Hvorfor lar vi oss skytes og slaktes

hvorfor følger vi flokkens tabu

Ulver kan ikke, skal ikke bryte loven

og mitt timeglass renner snart ut

For den bøddelen skjebnen har sendt meg

løfter smilende børsa til skudd

 

De skyter ulver nå igjen …

 

Jeg var ulydig, gikk utenom flaggene

tørsten på livet ble altfor stor

Bak meg hørte jeg frendene

tute begeistret i kor

Og strupen brenner, hjertet mitt sprenger

for i dag er alt som i går

Jeg satt fast i fella, men sprang ut i frihet

og skammen er det jegeren som får

 

De skyter ulver nå igjen …

Vi dreier jorda (My vrasjaem zemlju, 1972)

I fra grensen vår slo vi retrett på signal

rullet steppene inn som et teppe

Men vår general sparket fra mot Ural

rullet jorda vår ut over slettene

 

Endelig kom det en ordre om å ta inn igjen

det som ble tatt i fra oss om høsten

Jeg husker at sola tørna på himmelen

og holdt på å gå ned i østen

 

Ikke tro at vi skritter opp jorda

når vi tramper alt ned mens vi slåss

Nei, med støvlene sparker vi jorda

Etter oss – bort fra oss

 

Og for vinden fra øst bøyet kornet seg ned

Saueflokkene trykket mot klippen

mens vi dreide på jorda med føttene

og forandret på slagenes retning

 

Ikke bli redd om solnedgangen blir feil i kveld

ikke hør på dommedagsprofetier

kloden vår vrir og vender og dreier vi hvorhen vi vil

med vår skiftende marsjkompanier

 

Vi kravler og kryper som gærne

hamrer hender i marka på tross

spenner og sparker vekk jorda med knærne

Etter oss – bort fra oss

 

Ingen hender mot himmelen i bønn eller bann

ingen ærefrykt, ingen som spotter

Men vi føler den dekningen vi får alle mann

ved å bruke de falnes kropper

 

Vanviddets varme bly må oppfylle alle krav

fra døden bak oss og døden foran ved fronten

Første linje kastet seg over en maskingeværsgrav

da skaket og skalv horisonten

 

Jeg ga flyktig litt sorg til de døde

la sporet mitt bak meg og vrei

og vendte på jorda med albuene

Bort fra meg – bort fra meg

 

En av oss reiste seg opp med en gest

og snappet en kule i flukten

Bataljonen vår krabber bestandig mot vest

for at sola skal stige i østen

 

Med magan i møkka i myra kjenner vi stanken igjen

Hele krigssonen stinker som pesten

Nå går sola normalt på sin ferd over himmelen

fordi vi klorer oss fremad mot vesten

 

Om beina og armene ikke holder

møter vi skjebnen vår med et kyss

Biter og jafser inn jorda og gresset

Inntil oss – under oss – bort fra oss

Å legge seg på bunnen (Syt ja po gorlo, 1965)

Mett til halsen, mett til halsen

Jeg er til og med lei av sang og musikk

Helst lå jeg i ro som en ubåt på bunnen

Ingen som kom og ingen som gikk

 

En venn ga meg vodka, et lite glass vodka

og sa at det ville nok gå over snart

Så traff jeg en kar som het Verka i fylla

Verka og vodka var ikke så smart

 

For ingenting hjalp meg av Verka og vodka

Vodkaen ga bakrus og Verka var lens

Jeg vil ligge i ro som en ubåt på bunnen

hvor ingen tar peilingen på min frekvens

 

Mett til halsen, mett til halsen

Å synge er kjedelig snart går jeg min vei

for å ligge i ro som en ubåt på bunnen

ingen vil få kallesignaler fra meg

 

leave1

 

Illustrerende sangtitler

Her kommer noen sangtitler som viser mangfoldet i Vysotskijs viser:

Krigssanger

  • Tinnsoldaterleave1
  • Marinegutta
  • Skarpskytteren
  • På drillplassen
  • Testpiloten
  • Spesialbrigaden
  • Jeg var bataljonens speider
  • Papirsoldaten
  • Sersjanten min
  • Menig Borisov
  • Balladen om våpnene
  • Tsetsjenernes sang
  • Men hva kan vi soldater klandres for?
  • Ingenmannsland

Dessuten skrev han krigssanger fra særlig dramatiske situasjoner :

  • Krigens slutt
  • Jeg vokste opp under Leningrads beleiring
  • Redd våre sjeler (fra en u-båt)
  • Vi dreier jorda
  • Han kom ikke tilbake fra slaget

leave2

Men rammer for temaene og ideene henta han fra mange områder:

Sport og idrett

  • Skihoppet
  • Vektløfterens sang
  • Sleggekasteren
  • Skøyteløperens sang
  • Fjellklatrersken
  • Om skøytesprinteren som ble satt inn på langdistansen
  • Fotballkeeperen Lev Jasjtsjin (legendarisk keeper på 1970-tallet for fotballaget Dynamo, Moskva)
  • En sang om Pelé
  • Dykkere
  • Jeg spelte spar
  • Til sjakkongens ære
  • Høydehopp med grimaser

leave3Fra sjølivet

  • For sjømenn
  • To skip
  • Skipsgutten
  • Seilet
  • Spøkelsesskipet
  • Opprør på dekk
  • Mann over bord
  • Jeg vil drukne i Vestre Dvina
  • Jeg skal ikke til sjøen mer
  • Det er vanskelig for sjømenn å tilpasse seg

Sykehus og sykdom

  • Sykehussangen
  • Han var kirurg
  • Et galehus
  • Hun tar blindtarmen
  • Den morsomme liksangen
  • Krøplingen
  • Den beskjedne schizofrenes på Sklifasovskij-instituttet

Vitenskapsmenn, pedagoger og kunstnereleave4

  • Fysikernes marsj
  • Arkeologistudentenes sang
  • Det var en gang en lærer
  • Den gale geologen
  • De intellektuelle
  • Å lage en film
  • Vår store russiske forfatter Lev Tolstoj
  • Sangeren ved mikrofonen
  • Mikrofonens sang
  • Inntrykk fra et foredrag om verdenssituasjonen
  • Kamerater vitenskapsmenn kom og besøk oss
  • Antiklerikal sang

Tro og overtro

  • Bermudatriangelet
  • Sangen om den profetiske Oleg
  • Spåkona
  • Antisemittenes sang
  • Hvordan de innfødte spiste opp kaptein Cook
  • Hva man tror om Jesus, Allah, Mohammed og slike i dag
  • Gjenfødelse
  • Kuplene

Arbeidslivet

  • Bileierens sang
  • Sjåførens sang
  • Motorveimannens sang
  • Jeg var låsesmed av sjette grad
  • Brev fra arbeiderne i Tambov
  • Gruvearbeiderens sang
  • Det skjedde en gang i gullgruva
  • Det sorte gull

leave3Drankerens verden

  • Jeg har en fylleperiode
  • Halve verden kryper gjennom buken min
  • Jeg drikker meg ihjel i ensomhet
  • Flammer i natta

Fangeleirer og fengsler

  • Fengselsfuglene
  • Kolyma
  • Bodajbo
  • Vennen min er dratt til Magadan
  • Gi hundene kjøtt
  • Militsprotolollen
  • Landeveisrøveren
  • Badstua

Hverdagslivet

  • Aljosa spilte trekkspill
  • Vitser om Irkutskbadstuer
  • Balladen om barndommen
  • Spør løs og jeg skal svare nøyaktig
  • Smak og behag kan ikke diskuteres
  • Et TV-offer
  • Dialog foran fjernsynet
  • Tenk om det ikke fantes jøder!
  • En gang i en bar i Moskva
  • Å legge seg på bunnen
  • Han som sto i med ´a før
  • Dine øyne er som kniver
  • Damenes vals
  • To bøller
  • Det hendte noe i tollen
  • Til politiet
  • Mannekengen
  • Reisekameraten
  • På Petrovskij-torget
  • Familien i steinalderen
  • Fest i brudens hjem før bryllupet
  • Menneskene klager og klager

Hester som metafor (hester er symbol for menneskenes drivkrefter i slaviske land)

  • Hestene mine blir ikke syke
  • Snakkende hester
  • Tyve tusen hester
  • Det ridende politi
  • Veddeløpshestens kappløp