homepage_illustration

Vårt første møte

jorn_simen_forteller

Det var i Kraków i Polen i 1983. Midt på natta. På fyllefest blant studenter og Solidarnosc-aktivister, en kort fristund for mine nye polske venner som levde et tøft og slitsomt liv på den tida. Men de opplevde sitt livs første optimistiske frihetsrus og følte at arbeidet deres i Solidarnosc for et menneskeverdig liv, nyttet.

Dette var begynnelsen på alle omveltningene som skulle komme i Øst-Europa. Jeg var en romantisk revolusjonær aktivist som var sendt til Polen av eksil-polakker i Norge for å finne Solidarnosc-sanger. Alle som har opplevd en skikkelig fest i Polen, vet at det vanskeligste og viktigste der og da, er å unngå alkohol. Polakkene har så mye bedre trening enn oss, de drikker deg under bordet på en halvtime uansett. Vi feiret at mine aktivistvenner hadde klart å lure politiet trill rundt tidligere på dagen. Hva som hadde skjedd, husker jeg ikke lenger. Men de kylte ned vodka, vin og øl og skreik og hylte og ravet rundt i voldsom fysisk utfoldelse. Det var umulig å snakke med dem eller å få kontakt med dem. Men alle sammen så lykkelige ut! Desperat lykkelige. Ingenting kunne få dem ut av denne tilstanden før de sovna av seg sjøl. Trodde jeg.

For plutselig inntrådte den største forandringa jeg har sett hos noen mennesker noensinne. Gjennom fyllerøret hørtes noen merkelige skrapelyder. Det hørtes ut som en baklengs avspilling inne i en stor blikkboks av et forvrengt og overstyrt kassettbånd som noen måtte ha tråkka på. Var det meg som var full og de andre som var edru? Jeg trodde ikke hva jeg så. Samtlige personer i rommet stivna øyeblikkelig – i ulike stillinger. Sløvheten forsvant og ansiktene ble oppmerksomme. Alt ble stille. Alle satte seg forsiktig ned. Bare rolig pust, dype sukk og av og til litt stille gråt kunne høres.

Vladimir Vysotskij sang.

 

vladimir-vysotskij_portrait

vysotskij_playing_outside