Prøysen

jorn_simen_forteller

Mitt første møte med Alf Prøysen

Jeg traff aldri Alf Prøysen. Så ham på konsert, ja vel, hørte ham i barnetimen, har «Lillebrors viser» med håndskrevet hilsen «fra kamerat Alf» – og slikt, men jeg vekslet aldri et ord med ham eller tok ham i handa. Kanskje derfor står det første møte med ham – eller ånden hans – usedvanlig sterk i minnet mitt:

Alf Prøysen var det første æresmedlemmet i Visens Venner. Han var aldri på møtene – «det er for mange med artium der» – sa han visst. Men han var medlem og ble alltid brukt på de flotte og viktige visekonsertene Visens Venner hadde i blant annet Universitetets Aula.

leave4Visens Venner var en privat musikklubb hvor man ikke kunne søke medlemskap, men ble foreslått – invitert – og kanskje innvalgt. Den ble dannet under krigen og møtene skjedde alltid i private hjem hvor alle – etter datidens mote – hadde med egen matpakke. Jeg husker at moren min alltid la ekstra flid i den når far skulle på disse møtene. For faren min var medlem! Og han syntes det var stor stas å være med i denne gjengen.

Her var mange av datidens kjendiser og toneangivende personligheter; prominente diktere, komponister og utøvere, de som i grunnen skapte norsk visetradisjon: Hartvig Kiran, Jakob Sande, Otto Nilsen, Robert Normann, Bjørn Fongaard, Geirr Tveitt, Bjarne Berulfsen, Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner, Bokken Lasson, Julius Hougen, Frode Rinnan, Bente Moe, Johan Øian, Kåre Siem, Bjarne Amdahl, Erik Bye, Ivar Medaas og flere. Disse personene formet NRKs kulturprogrammer som blant annet Søndagsposten. Andre viktige toneangivende kulturpersonligheter i tiden var hyppige gjester der.

leave2Her var jeg maskot fra jeg var 12 år! Far tok med sin ukelelespillende sønn og alle syntes det var stor stas når han sang og spilte de kjente favorittvisene deres. Det var alltid godt med drikkevarer på møtene og utpå natta glemte de maskoten sin når de tok for seg de store tankene, driftene og verdensspørsmålene. Jeg satt musestille og tok inn alt som skjedde med åpen munn og store ører som når for eksempel Jakob Sande hoppet opp på bordet og framførte «Tussekallen sit oppå Glurvenut og ropar på Gjetlesveinane sine – kussekikiki –kussiko», og hårtufsen alltid falt ned foran ansiktet hans på tredje verset.

På alle møtene hendte det samme. På et tidspunkt senket alle stemmene og snakket alvorlig og svært respektfullt om den samme personen og kom med siste nytt om ham – både på det profesjonelle og det private planet . Han som var den udiskutabelt største og beste av dem. Ikke bare husket han alle tekster bedre enn dem og kunne mye flere viser. De beundret de utrolige treffsikre formuleringer i visene han laget og de lot seg imponere over de originale innfallsvinklene, observasjonene og de eksistensielle problemstillingene han fikk fram i løpet av noen korte og tilsynelatende enkle visetekster. Dette mente de ikke minst kom av at han var bifil. Far måtte forklare meg hva det var.

Slik var det første møtet mitt med Alf Prøysen. Jeg glemmer det aldri.

hans-norman-dahl-proysentegning

proysen

Far synger for junior.
Far synger for junior.
Mor og far synger.
Mor og far synger.

Jørn Simens Prøysen-CV