Prøysenblokkeringen – Om kunstnerisk frihet for utøvende og skapende kunstnere fram mot Prøysenjubileet

Ett debattinlägg av Jørn Simen Øverli. Klassekampen 13 juli 2013

FAKTA

Arven etter Prøysen

Neste år er det 100 år siden Alf Prøysen ble født.
I denne teksten hevder Jørn Simen Øverli at rettighetshaverne til Prøysens verker står i veien for modernisering av verkene og sangpoesien hans.
Problemet er at rettighetshaverne legger for bastante føringer for hvordan arven skal forvaltes.
Flere norske artister er blitt nektet å bruke versjoner hvor de har fortolket Prøysens viser på nye måter.
Øverli mener at rettighetshaverne bør gå inn for full kunstnerisk frihet til å bruke Prøysens verker i forbindelse med jubileet neste år.

Om forfatteren:

Jørn Simen Øverli er forfatter og visesanger, kjent for fl ere uvanlige tolkninger av Prøysens viser.

I 2014 er det 100 år siden Alf Prøysen ble født. Vi gleder oss alle til jubileet. Det kan bli et vendepunkt og et merkeår for arven etter vår store nasjonalskald. Alf Prøysen har alltid hatt en spesiell posisjon i nordmenns hjerter. Ingen annen har berørt så mange av oss med kunst etter 2. verdenskrig. Det gjelder gammel og ung, fattig og rik, høy og lav.

I de siste tiårene har fler og fler fått øynene opp for mangfoldet, mangetydigheten og storheten i de omfattende verkene hans. Det har aldri vært laget så mange versjoner og innspillinger av visene hans som i de siste årene. Alt fra romanse – via jazz, blues, kor og korps – til rock – og popversjoner. Og det er hevet over tvil at det er i visene Prøysen når høyest, og at det var de som skaffet ham den enestående posisjon han fremdeles har i nordmenns bevissthet. Ikke alle vet at han lagde langt flere voksenviser enn barneviser.

Prøysens verker er så solide og av så høy kvalitet at de tåler – og trenger – modernisering og aktualisering. Med «trenger» mener jeg at modernisering og nyskaping kan gjøre at nye generasjoner får glede av det Alf Prøysen har gitt oss. Nye generasjoner har nye referanser og nye uttrykksformer og lydbilder. Dette skjer med mange eldre kunstuttrykk fra andre sjangere, som dramatikk, dans, litteratur – og musikk. Som en selvfølge blir slike bearbeidet, tolket og framført i helt andre former enn den opprinnelige, av kompetente kunstnere som gir oss stor kunst i moderne utforming.

EN PRØYSEN FOR SAMTID OG FRAMTID

Det skjer også mye rundt Alf Prøysens verk i så måte til jubileet. En stor konkurranse om korarrangement er nettopp avsluttet. En ny utgave av «Samlede Viser og dikt» blir utgitt hvor også flere av melodiene til samme tekst blir tilgjengelige. Det Norske Teatret setter opp en helt ny versjon av «Trost i taklampa» – ikke som en folkekomedie vi kan le oss skakke av slik som i tidligere oppsetninger – men som et mangetydig drama som er egnet til gjøre oss urolige, sikkert med et smil i munnviken. Dette er i tråd med romanen og Prøysens intensjoner. Teatergrupper har også begynt å ta for seg fra den enorme produksjonen, som for eksempel de 832 stubbene, og dramatiserer dette i mer universelle og gyldige former. Løsrevet fra båndene til tid og sted med skigarder, vømmøl og stussligstugguer som har vært praksis til nå. Hedmark Teaters (nå Teater Innlandets) oppsetting: «Pingviner i Sahara» (2010), skrevet og regissert av svensken Lennart Lidström – var for eksempel epokegjørende i denne sammenhengen. Stykket viser et tenkt møte i det hinsidige mellom poeten Tor Jonsson og Alf Prøysen hvor de forsøker å bli kjent med hverandre.

Mer og mer går det opp for oss at Prøysens verker er tidløse, universelle og urovekkende. Det har undertoner som handler om mye mer enn Præstveger og husmannsplasser i Hedmark, løvetenner i Bispegata 3 i Oslo, eller månen over Varingskollen i Nordmarka.

Sentrale diktere, komponister og utøvere har latt seg inspirere av Prøysens verker, og vil gjerne nytolke og publisere dette til jubileet. Flere større og mindre prosjekter er på beddingen. Problemet er at mange av disse kunstnerne vegrer seg fordi de er redd de ikke får tillatelse til bruk og publisering , ut fra den praksisen som har vært ført de siste årene med hensyn til noen av verkene til Prøysen.

BLOKKERING

De to rettighetshavere til Prøysens viser har forskjellige holdninger til hvor restriktive de vil være i denne praksisen, og det er å håpe at en oppmykning står for døren. Det finnes flere eksempler på at nytolkninger av Prøysens viser har blitt blokkert av rettighetshaver. Det har først og fremst skjedd ved forbud mot nye melodier til tekstene. Siden store deler av Prøysens verk er sangpoesi, er nettopp nye melodier en helt sentral metode for å tilnærme seg tekstene på nye måter; en melodi utgjør jo en fortolkning, selv om det også er et selvstendig åndsverk. Her er noen eksempler:

I 1992, ble det truet med å blokkere CD – utgivelse med tolkninger som ble hevdet å «ødelegge Alf Prøysen viser».
I 2001 åpen konflikt over bruken av Prøysens verk i forbindelse med oppsettingen «Kjæm æiller att» på Nationaltheatret.
I 2007 ble en Rikskonsertturne nesten stoppet og en innspilling av Prøysenviser som hadde fått nye melodier ble blokkert. Utgangspunktet var et bestilllingsverk fra Prøysenhuset/Prøysenfestivalen.
I 2012 ble innspilling på CD av flere Prøysentekster med ny melodi stoppet.

Detaljene og navnene fra disse eksemplene er ikke viktige. Det er prinsippet og holdningen bak som er avgjørende.

Slike eksempler kjenner folk i det skapende miljøet godt til. Vanskelighetene blokkeringene lager for kreative kunstnere tar fra dem lysten til bruk av Prøysentekstene og til nyskaping.

Alf Prøysens tekster fortjener et større rom enn en enkelt melodi kan tilby.

Vi er mange som håper og tror at arvingene til Prøysen vil bidra til jubileet ved å gå inn for full kunstnerisk frihet. At de støtter forespørsler om å få bruke verkene slik at den frie kunstneriske utforskningen av Prøysens verk av dagens diktere, komponister, arrangører og utøvere, ikke blir hindret. Da selvsagt innenfor åndsverkslovens grenser.

FELLESVERK ELLER SAMMENSATT VERK?

Begrunnelsen som oftest går igjen for blokkeringen har vært en avtale mellom Alf Prøysen og komponist Bjarne Amdahl, som tilsier at dersom Amdahl hadde komponert en melodi til en Prøysentekst så kunne ingen andre lage en ny. Hvis avtalen skulle vært fulgt bokstavelig ville vi for eksempel ikke hatt Egil Monn-Iversens glitrende melodi til «Vise for gærne jinter», som er laget etter Prøysens død og etter at Amdahls melodi til samme tekst ble publisert. Mange av blokkeringene nevnt ovenfor er også av nye melodier til sanger som ikke har Amdahls melodi fra før, som i rettslig forstand vil kalles «bearbeidelser».

At en dikter og en komponist har slike løse, muntlige «gentlemen’s agreements» er vanlig også i våre dager. Det stimulerer og motiverer til samarbeid og gjensidig inspirasjon så lenge partene er arbeidsføre og samarbeidet er fruktbart, og er derfor egnet til nettopp å skape nye verk. Men når opphavsmennene er døde er det vanskelig å finne den rettslige og kunstneriske legitimiteten for slike avtaler. Det er vanskelig å tro at intensjonen fra disse kunstnerne var at ingen noensinne skulle kunne bruke disse verkene separat.

Ut ifra åndsverkslovens regler er et «fellesverk», bare de tilfellene der den enkeltes ytelse ikke kan skilles fra hverandre (Åndsverksloven § 6). Ved fellesverk derimot må samtykke fra begge opphavsmenn innhentes, hvis verket skal framføres første gang eller på en ny måte.

I de tilfellene der Prøysen og Amdahl, eller for eksempel Prøysen og Finn Ludt har laget ting sammen, er jo nettopp det karakteristiske at ytelsene kan skilles fra hverandre; Prøysen har laget tekstene og melodiene er av Amdahl eller Ludt. Da er det et såkalt «sammensatt verk». I slike tilfelle er hovedregelen at det må innhentes separate tillatelser for bruk av musikken og bruk av teksten dersom man ønsker å bruke verkene separat. Får man eksempelvis tillatelse til å bruke teksten, kan man lage en ny melodi til. Får man tillatelse til å bruke melodien kan man lage en ny tekst, med visse forbehold. Det siste gjøres ofte med melodiene til Prøysenvisene – og dessverre ofte uten at tillatelse er innhentet eller gitt. Forbeholdet gjelder der den nye sammenstillingen av tekst og melodi ansees som en krenkende gjengivelse av teksten eller melodien. Da kan opphavsmannens ideelle rettigheter være overtrådt. Det skal i realiteten mye til for at slike krenkelser blir påtalt og imøtekommet.

Etter min vurdering er det ingen grunn til at rettighetshaver skal håndheve slike eksklusivitetsavtaler i dag. Verkene er rettslig sett «sammensatte verk», og en praksis med blokkeringer er uheldig for utviklingen av kulturarven etter Prøysen.

NYTT PRØYSENHUS OG NY GIV

Jubileumsåret gir oss et splitter nytt og flott Prøysenhus på Rudshøgda som skal gi en ny giv til ny aktivitet. Eierne og de som skal drive huset har påtatt seg oppgaven å legge til rette for at «det skapes nytt» rundt Prøysens verk – «åpne Prøysens tekstunivers» – «inspirere til at det skapes ny litteratur, ny musikk og andre nye kunstuttrykk». De tar mål av seg til å være Prøysensenteret for hele landet. Nylig fikk de 20 millioner kroner fra Staten til å fylle huset med innhold og å lage jubileum.

Det er et stort og viktig ansvar det nye Prøysenhuset påtar seg. De trenger støtte, kompetanse, initiativ og hjelp fra alle gode krefter for å få det til. Måloppnåelsen er imidlertid på kollisjonskurs med den praksis som rettighetshaver til tider har utøvet ved å nekte ny melodisetting/fortolkning av Prøysens tekster.

Rettighetshaver bestemmer mye, og får inntektene opphavsretten gir inntil 2040, da verkene «faller i det fri». Men ansvaret er også stort. Arven etter ett av de største ikonene i norsk kunst bør kanskje ivaretas av flere kvalifiserte personer enn tilfellet har vært hittil? Hva med en komité av musikk – og litteraturfolk som kan hjelpe til? Oppnevnt av deres respektive institusjoner. Er ikke dette vanlig i mange tilsvarende sammenhenger? Rettighetshavernes økonomiske interesser vil jo uansett bli ivaretatt gjennom en mindre restriktiv praksis; økt åpenhet vil skape merbruk av verkene.

Et genialt og avgjørende trekk fra Prøysens hånd er at verkene blir oppfattet og brukt på mange plan og på mange måter. Kostymer og holdninger fra 50-tallet er det selvsagt dekning for i verket, og dette kommer helt sikkert til å fortsette og vil ennå en stund være en del av bildet som gjør Prøysen til folkeeie. Men nye generasjoner tenner og tenker ikke på denne måten.

Hvis nye generasjoner skal få tilgang til vår nasjonalskalds verker, bør de kunne utforskes og presenteres gjennom nye, moderne tolkninger. Hvis Prøysens tekster bures inne i gamle kunstneriske løsninger visner de og dør. Hans verker må slippes fri hvis 100-årsjubileet skal få et innhold som peker framover.