Per Husby: Begrepsrot

Publisert 27.07.2013 i Klassekampen
Per Husby, komponist og musiker.

I den pågående Prøysendebatten blir det rett som det er hevdet at opphavsrettsinnehaverne sperrer for nye tolkinger av Prøysen.

Ingvar Hovland fremhever behovet for «nye, moderniserte innspillinger og utgivelser», Britt Andersen er enig i at man trenger «nye lydbilder».

Begge disse utsagnene er – sikkert ubevisst – tvetydige og til dels villedende med hensyn til hva som er mulig å få til i dag uten noen som helst tillatelse fra opphavsmenn. Det finnes i praksis ingen begrensninger for hvilke lydbilder som brukes og hvilke moderniseringer man foretar seg som utøver så lenge man bruker eksisterende melodier. En utøver står meget fritt til å tolke melodimaterialet på et utall måter – og det har vel knapt nok forekommet at en slik tolkning har fått problemer med opphavsretten, så lenge man ikke forandrer på Prøysens originaltekst.

I denne sammenhengen blir utsagnet «Slipp Prøysen fri» fullstendig meningsløst – for han er faktisk fri allerede. Ikke å gjøre oppmerksom på dette faktum kan faktisk føre til det omvendte av det man ønsker seg – nye utøvere gidder ikke å ta for seg visene fordi det har stått i avisen at «alt er så vanskelig».

Det å ville skrive en helt ny melodi er noe helt annet. Da må man ifølge internasjonal opphavsrett innhente tillatelse fra opphavsrettsinnehaverne. I Prøysens tilfelle får man sjelden slik tillatelse når det gjelder melodier signert Prøysen/Amdahl – som utgjør cirka 15 prosent av Prøysens samlede produksjon. Mye av den resterende produksjonen er det langt enklere å få tillatelse til – noe som lett kan leses ut av TONOs lister, der det finnes en rekke viser og dikt som er registrert med flere forskjellige melodier. «Visa om løgna», som Britt Andersen henviser til, har per i dag elleve registrerte forskjellige melodier. Til tross for dette siterte Hamar Arbeiderblad forleden på lederplass en lokal visesanger som hevdet at man «bare kunne glemme» å skrive ny melodi til en Prøysentekst dersom det allerede eksisterte en melodi. Hvordan det å viderebringe slik feilinformasjon skal bidra til en mer positiv atmosfære og konstruktiv debatt rundt dette spørsmålet – enn si oppmuntre nye låtskrivere – er virkelig uforståelig for meg.

Et tankekors melder seg straks vi løfter blikket litt og ser over til Sverige, som har en rad store viseskapere. Der vi har Prøysen, har svenskene Evert Taube, Birger Sjøberg, Beppe Wolgers, Bellman. Så langt jeg kjenner til er logikken om at disse kunstnernes verk må få nye melodier for å kunne overleve mer eller mindre ukjent. Betyr dette at svenskene har misforstått alt, eller er det kanskje heller en indikasjon på at faren for at Prøysen vil «dø ut» i Norge uten nye melodier er sterkt overdrevet?