Klassekampen 1. Publisert på trykk 15.08.2013.

Jørn Simen Øverli, visesanger

 

Jan Erik Vold hadde et fint essay sist lørdag om alle verkene i mange sjangre som Alf Prøysen har gitt oss. Denne mangslungne produksjonen var utgangspunktet for essayet mitt 15. juli som startet Prøysendebatten denne sommeren.

Her viste jeg til blokkeringer gjort av rettighetshaverne mot nye melodier og nye teksttolkninger av visene skapt særlig av yngre artister. De fleste blokkeringene gjelder andre viser enn de Alf Prøysen og Bjarne Amdahl sto bak. Flere slike blokkeringer har kommet for dagen under debatten.

Inntrykket om at det er vanskelig å få tillatelse til å gjøre nye, friske arbeider med Prøysens viser har satt seg gjennom de siste tiårene blant oss. Rettighetshaverne har ikke brukt sjansen debatten har gitt dem til å få fjernet dette inntrykket. Det er for lenge å vente til 2040, da verkene til Prøysen faller i det fri.

I skolen i dag er Prøysen kanskje på pensum, men få lærere bruker ham og synger visene. De fleste unge har ikke noe sterkt forhold til Prøysen. Slik er situasjonen. Ingenting kan måles med å synge tekstene hans, gjøre seg personlig kjent med dem, lage sine egne bilder, gjøre sangene til sine egne, få dem inn i sjela og bruke dem i sorg og glede, til trøst og uro og kunnskap og innsikt i livene våre.

Bør ikke Prøysen være en selvfølgelig del av allmennutdanningen?

Prøysens verker er av så høy kvalitet, og inneholder så mange tolkningsmuligheter at de fortjener å bli behandlet kunstnerisk igjen og igjen. Og i dag kommer det stadig nye tolkninger og versjoner av Prøysens viser. Det er bra. Men disse versjonene blir stort sett gjort på velkjente måter av godt voksne artister som ikke nødvendigvis taler til yngre generasjoner. Skal Prøysen fortsatt ha en sterk plass i nordmenns bevissthet i åra framover må stoffet nytolkes, endevendes og gjenskapes på nye generasjoners musikalske språk og premisser. Og stoffet må framføres av disse generasjonenes artister i mye større grad, gjerne i radikale former. Dette vil skape interesse for originalversjonene og økt bruk av verkene. Vår nære musikkhistorie i Vesten er full av slike eksempler. Mange av dagens hotteste låter innenfor hiphop og rap bygger for eksempel på dette. Det er slike låter dagens norske ungdom kan på rams. Det unike samarbeidet mellom Alf Prøysen og Bjarne Amdahl ga oss mange viktige viser. Tekstene er blant de beste han skrev. Flere har pekt på at de flotte melodiene er knyttet til en annen tid og må kunne tåle oppmyking og settes fri. Andre innlegg sto imidlertid tvert imot sterkt på at særlig disse visene må voktes og ikke røres! Hvorfor skal disse 15 prosentene av Prøysens tekster beskyttes mot nye, yngre artisters glede og kreative impulser til videreføring i dagens musikkspråk?

Hva er det vokterne er redde for?

La oss håpe jubileumsåret gir oss enda større muligheter til å disponere og bruke Prøysenarven!

Jørn Simen Øverli, visesanger