Jan Erik Vold: Modernisere og modernisere, fru Blom

Publisert på trykk 23.07.2013. i Klassekampen 

Jan Erik Vold, forfatter

…Harefrøken»), Christian Hartmann («Æille har et syskenbån på Gjøvik»), Otto Nielsen («Du ska få en dag i måra»), Ulf Peder Olrog («Så seile vi på Mjøsa») – for å nevne en håndfull.

Men det var Bjarne Amdahl (1903–1968) som ble hans sterkeste partner, med tonene til «Tango for to», «Sønnavindsvalsen», «Kjærringkjeft», «Hu Martina Mo», «Mari, du bedåre», «Sitte kjærest på en stol», «Patriot-Paula», «Æille så ner som a Ingebjørg», «Slipsteinsvæilsen», «Jørgen Hattemaker» – for å nevne ti.

Elin Prøysen (Klassekampen 15. juli) sier at Prøysen/Amdahl var en norsk motsvarighet til Lennon/McCartney. Jeg vil løfte det litt og se på Amdahl/Prøysen som det nærmeste vi har til Broadways makkerpar Rodgers & Hart – de som gjorde evergreens som «My Funny Valentine», «I Didn’t Know What Time It Was», «Blue Moon», «With A Song In My Heart», «The Lady Is A Tramp», «Where Or When», «Lover», «Little Girl Blue», «Manhattan», «Bewitched, Bothered and Bewildered» – for atter å nevne ti.

Da Bjarne Amdahl døde, to år før sin samarbeidspartner, skrev Alf Prøysen i Arbeiderbladet 27. april 1968: «Til Bjarne. Vise uten melodi». I forordet til sin siste visesamling 1969 sier han det slik: «Bedre og finere medarbeidere kunne ingen visesmed få til å dekke over små feil i teksten og få de bedre partiene til å glitre som små mesterverk, enten melodien nå skulle være vár og fin som ‘Jørgen Hattemaker’, eller full av gapglis og gøy som i ‘Tango for to’. Jeg var bestandig så trygg når Bjarne var med meg; nå er han borte og jeg kan bare si med en liten omskrivning av Dan Andersson: ‘Tre visans strofer har jag, den fjärde är gått av …’»

Så nær var ikke visedikteren noen andre av sine komponistvenner. Det som undrer meg er at ingen har gjort et album – og/eller et sceneshow? — som rett og slett heter Prøysen/Amdahl.

Skal man for enhver pris «modernisere» vår skandinaviske viseskatt, hvorfor ikke gå inn på Cornelis Vreeswijk? Det fins et stort antall tekster fra skaldens senere år, som han ikke rakk å sette melodi til. Georg Riedel har tatt for seg den tandre «Lilla regn, din mor är jorden». Men ingen har våget seg på den tøffe «Låt dom dingla», der trubaduren tar hele rettferdighetsapparatet med advokater og henger dem opp i galgen: «Obönhörligt som en istapp ska dom ramla … Om vi vägrar vara vittnen blir det ingen rättegång!»

Jeg støtter Elin Prøysen helhjertet i hennes betoning at her er det åndsverkloven som gjelder. Det fins ingen rimelig grunn til å fravike det enhetlige arbeid Alf Prøysen og Bjarne Amdahl skapte. Ny tone til Bjørnsons «Ja, vi elsker»? Ny tekst til Lillebjørns «Tanta til Beate»? Hvorfor?

Jan Erik Vold, forfatter