Publisert på trykk 03.08.2013 i Klassekampen

Helene Heger Voldner, skriver masteroppgave om Alf Prøysen i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo

Alf Prøysen har ikke fått den grundige lesningen barnelitteraturen hans fortjener

 

«Rundt huset der teskjekjerringa bor er det et gjerde med ei gammal grind, og hvis du åpner den grinda så kommer du rett inn i eventyrskauen».

Slik inviterer Alf Prøysen oss inn i Teskjekjerringas eventyrskog. Stedet der de merkeligste ting skjer, utfordringer løses og de minste blir hovedpersoner når kjerringa blir på størrelse med en teskje, og bakteppet for en politisk kritikk som gjennomsyret alt det Alf Prøysen skrev.

Som Ole Karlsen påpeker i Klassekampen 23. juli er det gjort (for) lite forskning på Alf Prøysens diktning. Det som finnes er i hovedsak gjort på voksenprosaen og på visene, og lite på barnelitteraturen til tross for hans innflytelse på feltet. Forskningsarbeidene der tema og innhold i diktningen har stått i fokus har bidratt til den etter hvert så utbredte holdningen om at det finnes flere lag både i prosaen og visene som tar opp samfunnsmessige og menneskelige spørsmål på en intelligent og utfordrende måte. Sosiale spørsmål, klassesamfunn og maktkritikk finnes både uttalt og underforstått hos Prøysen, og gjennom viser, lørdagsstubber og prosa formidler han politiske og menneskelige budskap som fremdeles er aktuelle for barn i alle aldre.

Problemstillingen «Er Alf Prøysen mer utfordrende enn vi tror?», som ble brukt av Klassekampen som vignett på artikkelserien i sommer, minner mistenkelig om spørsmålet redaktør Nils Johan Rud stilte i Bokklubbens utgave av «Alf Prøysen forteller» allerede i 1975: «Er Alf Prøysen så snill en dikter som vi vil ha ham?» Nesten 40 år senere kunne man vel ha håpet på å komme litt videre i debatten. Allikevel er det som om hver gang Prøysen-debatten kommer opp er det bare tid og spalteplass til å slå fast at Prøysen var mer enn en barnetimeonkel. Vi burde nå ha gått fra å stille spørsmålet til å se på det faktisk interessante ved det, nemlig hva var det ved hans diktning som er mer utfordrende, som er nyskapende, og hva er det ved diktningen hans som kan ha relevans for oss i dag?

Hvis vi åpner grinda rundt Teskjekjerringas hus og beveger oss inn i eventyrverdenen og Alf Prøysens barnelitteratur finner vi det samme budskapet som i resten av forfatterskapet. En sosial kritikk, en vilje til å stå opp for de minste, og en strukturell kritikk av de rådende samfunnsforhold. Selv om det er mindre forskning på barnelitteratur generelt er det synd at akkurat Alf Prøysen, som tok sine lesere og lyttere på det største alvor uavhengig av størrelse eller stand, ikke har fått den grundige lesningen hans barnelitteratur fortjener. Han er en av våre store, internasjonale stjerner innen barnelitteratur, men det skorter på større forskningsarbeider der dette er i fokus.

Barnelitteraturen har vært viet oppmerksomhet ved Høgskolen i Hedmarks satsing på Prøysen i anledning 2014, og det kommer en bok om Teskjekjerringa på Cambridge Scholars Publishing med bidrag fra blant annet forskeren Maria Nikolajeva i løpet av den nærmeste framtiden, men det er i det hele tatt lite sett i forhold til hans utbredelse på feltet.

I Prøysens barnelitteratur settes normalitetsbegrepet på spill, og etablerte normer og regler utfordres med karnevalets virkemidler der de store blir små og de maktesløse blir de sterke for en gitt periode. Gjennom karnevalet, som vi finner både i blåklokkevikua i «Trost i taklampa» og når Teskjekjerringa blir liten, avkles makten og den sosiale rangordenen blir snudd på hodet.

I bøkene om Teskjekjerringa er voksne eller personer i vanlige maktposisjoner stort sett fraværende som oppdragere eller foreldre, og det er et samfunn som ikke styres etter deres premisser. Unntaket, og kontrastfiguren til kjerringa er mannen hennes, som opplever hennes annerledeshet som begrensende og pinlig. Prøysen holder opp et alternativt samfunn der tidligere etablerte maktposisjoner erstattes av nye, og de minste i samfunnet ikke må følge de reglene som vanligvis settes opp for dem.

Som barnebokforfatter er Prøysen i større grad gjennomført ideologisk enn det han er i voksenprosaen. I sistnevnte pågår klassekampen hos Prøysen mye innad i den nederste klassen, der det gjelder å «å tråkå ørlite græinn på andre og kåmmå høgere sjøl», og han skildrer et realistisk bilde av livet på bygda der kiving husmennene imellom er vanligere enn kampen mot overklassen. Dette er erstattet av en tydeligere oss-dem holdning i barnelitteraturen, der de minste i større grad er solidariske med hverandre, og tar opp kampen mot overklassen. I barneboka «Sirkus Mikkelikski» er Mikkel rev sirkusdirektør for et vellykket kompani av dyrene i skogen. Når Ola rådyr blir fanget av to menn som skal selge ham til et ekte sirkus tar dyrene, ledet av lille Bolla Pinnsvinn, opp kampen i fellesskap for å redde ham ut av et fangenskap med mishandling og utbytting. Teskjekjerringa møter på elger, bykjerringer og fordommer, og vinner over de ulike utfordringene hun møter i hver av fortellingene ved hjelp av godt vett og gode allierte fra hennes egen klasse, som her er barn og dyr. «Det er mye vi små kan, som de store ikke kan», sier Teskjekjerringas samtidige karakter, Morten Skogmus i «Hakkebakkeskogen», og understreker alliansen og det nødvendige samholdet de nederst ved bordet har.

Gjennom Teskjekjerringa formidler Prøysen en solidaritet med de minste, og en kritikk av maktmisbruk og overgrep. Kjerringa taler på vegne av alle småfolk, uansett om det er i rent fysisk størrelse eller i overført betydning.

Eventyrene, klassekampen og barndommens opplevelser og utfordringer utspiller seg alle innenfor Teskjekjerringas univers. Og Gjerrig-Per Rikesen? Han er det ikke verdt å bry seg om: «Nå er det ikke verd å gå lenger, for nå møter vi en ny skigard, og det er bare skigarden hans Gjerrig-Per Rikesen og bak den skigarden fins det ingen eventyrskau.»

Neste år er det Prøysen-markering. La det bli en anledning til å se på Prøysens barnelitteratur på lik linje med resten av prosaen hans, og ta Prøysen-debatten videre til det nivået han fortjener.

Helene Heger Voldner

skriver masteroppgave om Alf Prøysen i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo