Publisert på trykk 15.07.2013 i Klassekampen
Tekst av Dag Eivind Undheim Larsen

 

Elin Prøysen avviser at hun skal ha hindret nytolkinger av farens verk. Alf Prøysen oppdages stadig av yngre generasjoner, slår hun fast.

– Det er stort rom for hva man kan gjøre med pappas viser, og det er feil at vi som forvalter arven etter Alf Prøysen er mot alt som er nytt, sier Elin Prøysen, forfatter, visesanger og datter av Alf Prøysen.

I Klassekampen lørdag uttalte visesanger Jørn Simen Øverli at de som forvalter verkene til Alf Prøysen motsetter seg nyskapning, noe han mener kan føre til at Prøysen etter hvert vil bli ukjent for kommende generasjoner. Han mener det må være mulig å sette nye melodier til tekstene.

Nå tar Elin Prøysen til motmæle. Hun avviser Øverlis kritikk og mener det foregår modernisering hele tida.

– Det kommer stadig vekk nye og spennende fortolkinger av Prøysens verker, både når det gjelder musikalsk arrangement og folk som synger visene på egen dialekt. Flere av visene har også kommet i jazzede versjoner, sier Prøysen, som også er ansatt ved norsk visearkiv og medlem av TONOs kontrollkomité.

Hun viser blant annet til plata «Prøysen goes jazz» av bandet Fire fyrer, som har gitt folkekjære Prøysen-viser som «Nøtteliten» og «Lille måltrost» helt ny musikalsk innpakning.

– Det blir helt feil når Jørn Simen Øverli hevder at det ikke kommer nyskapning.

Stoppet tango

Også i det norske folkemusikkmiljøet er det lange tradisjoner for å gjøre nye ting med Prøysens viser, påpeker Elin Prøysen.

– Det opplevde vi blant annet under Telemarksfestivalen i 2011. Der gjorde for eksempel musikeren Sondre Bratland en køntriversjon av «Livets gang», og Tuva Syversen fra Valkyrien Allstars hadde en svært rocka versjon av «Steinrøysa neri bakken». Hun mener dette viser at det ikke er noen frykt for fornyelse.

– Jeg synes vi får mye ufortjent pepper, for vi har ikke noe imot nye tolkinger av visene, sier Prøysen, og understreker at hun bare har fått referert deler av Øverlis kronikk i Klassekampen lørdag.

Men det finnes også forsøk på fornyelse og modernisering som Elin Prøysen ikke tillater. I fjor måtte vokalisten Heidi Gjermundsen Broch sløyfe en innspilling av «Tango for to» på plata «Blåøyd jævel» som består av et knippe med Prøysen-viser.

«Tango for to» er en av visene som Prøysen laget i samarbeid med komponisten Bjarne Amdahl.

– Hvorfor nektet dere Broch å bruke sin versjon av denne visa?

Norsk svar på The Beatles

Elin Prøysen forteller at det var et nært samarbeid mellom de to vennene Alf Prøysen og Bjarne Amdahl, og hun omtaler dem som en slags norsk utgave av Lennon og McCartney fra The Beatles.

– De arbeidet så tett sammen at det i noen tilfeller er vanskelig å si hvem som laget teksten og hvem som laget melodien. Det kan vi blant annet se på håndskriften i originaloppskriftene av noter og tekster. De delte royalty 50-50, noe som ikke var vanlig på den tida. Den gang fikk komponisten vesentlig høyere andel av royalty enn tekstforfatteren.

Dette er avtalen som Jørn Simen Øverli hevder legger kjepper i hjulene på nytolking av Prøysen, og som han mener ikke kan være gyldig etter opphavsmennenes død.

– Er en slik avtale gyldig selv etter at opphavsmennene er gått bort?

– Forlagsavtaler og TONO-avtaler bortfaller ikke ved opphavsmannens død. Og vi ønsker å ivareta en arv på best mulig måte slik vi mener opphavsmennene ville ha det.

Ikke alene

Elin Prøysen forklarer også at hun ikke er alene om å forvalte tekstrettighetene.

– Det er en misforståelse at jeg og broren min styrer dette alene, i tillegg til Amdahls arvinger har også flere musikkforlag rettigheter i verkene. Det gjelder i første rekke Musikkhusets forlag, Norsk Musikforlag og Norsk noteservice.

Hun understreker at de forsøker å ivareta rettighetene på best mulig måte.

– Jeg tror ikke det nødvendigvis er til det beste at det er fritt fram for alle. Etter at strømmetjenester som Spotify og Wimp har dukket opp, ser vi at det legges stadig mer vekt på utøverne, og mindre vekt på dem som har laget verkene. Og da er det lett å glemme åndsverkloven og det som har med opphavsrett å gjøre.

For Øverli er det nødvendig med nye musikalske tolkinger av visene for å få fram andre sider ved Prøysens forfatterskap.

– Kan ikke et frislipp av rettighetene få fram de flere nyanser i Prøysens tekster og åpne dem for nye generasjoner?

– Man kan ikke gi «frislipp» for åndsverk som ifølge norsk og internasjonal lovgivning er vernet 70 år etter opphavsmannens død. For pappas visetekster skjer det i 2040. Man kan like det eller ikke, men sånn er loven.

Hun reagerer også på uttalelsen fra Øverli om at Prøysen er blitt redusert til en «barnehageonkel» som skrev barneviser.

– Jeg mener Øverli tar feil, og han slår inn åpne dører. Det er opplest og vedtatt for lenge siden at pappas tekster har store litterære kvaliteter, sier hun og legger til:

– Jeg opplever at diktningen blir tatt på alvor og at folk ser storheten i det.

Aktuelt for de unge

Elin Prøysen forteller hun blir provosert når det framstilles som mindreverdig å skrive for barn.

– Man skal ikke nedvurdere det. Det var også pappas oppfatning. For ham var det å skrive for barn noe av det viktigste man kunne gjøre.

Og hun understreker at det nettopp er disse visene som gjør Alf Prøysen kjent for nye generasjoner.

– Nylig er det også laget flere tegnefilmer til pappas kjente barnesanger som «Helene Harefrøken» og «Teddybjørnens vise». Dette har vært med på å holde visene levende blant dagens barn og unge.

Og hun trekker fram at dette er en form for modernisering som har vært med på å aktualisere stoffet.

– I barnehager og skoler sitter ungene og synger de samme sangene som deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre sang. Dette er norsk kulturarv som er verdt å ta vare på. Vi trenger noe som binder oss sammen på tvers av generasjonene.