Publisert på trykk 13.07.201 i Klassekampen

 

Forsøk på å fornye visene til Alf Prøysen blir blokkert av rettighetshaverne, hevder Jørn Simen Øverli. Han er lei av at Prøysen framstilles som en ufarlig «barnetimeonkel».

– Det er flere eksempler på at nytolkinger av visene til Alf Prøysen er blitt stoppet av rettighetshaverne, sier visesangeren Jørn Simen Øverli.

Den folkekjære Alf Prøysen har hatt stor betydning for norsk musikkliv gjennom mange tiår. Det ble bekreftet da Prøysen var blant de første som ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame, sammen med blant andre a-ha.

Jørn Simen Øverli, som i en årrekke har jobbet med Prøysens tekster, vil nå kaste nytt lys over dikteren og visesangeren Alf Prøysen. Men Prøysens arvinger setter foten ned for nye musikalske tolkinger av visene.

– Prøysens stilling som stor visedikter blir stadig oppjustert, og det er mange yngre komponister og utøvere som ut fra sin kreative impuls ønsker å fornye ham. Men da må de få frie tøyler, og det vil ikke rettighetshaverne gi dem, sier Øverli.

Alf Prøysen samarbeidet tett med komponisten Bjarne Amdahl, som blant annet skrev melodier til visene «Sønnavindsvalsen» og «Tango for to». I dag er det barna, Elin Prøysen og Magne Amdahl, som forvalter rettighetene etter sine fedre.

– Ble truet

I 1992 ga Øverli ut plata «I min fars hus er det mange rom og de fleste er i kjelleren». Her nytolket Øverli flere Prøysen-viser. Det var ikke populært.

– «Prøysens venner» truet med å blokkere utgivelsen, og jeg fikk høre at tolkingene ville ødelegge Alf Prøysens viser, sier han.

Unnskyldninger har kommet i ettertid, men blokkeringer skjer fremdeles, noe Øverli også påpeker i en kronikk på trykk i dagens Klassekampen.

Flere kjente artister har fått sine prosjekter stoppet etter at rettighetshaverne satte foten ned.

* I 2001 brøt det ut åpen konflikt om bruken av Prøysens verk da musikeren Lars Lillo-Stenberg laget nye versjoner av to Prøysen-viser til oppsetningen «Kjæm æiller att» på Nationaltheatret.

* I 2002 skal sangeren Camilla Susanne Haug ha blitt nektet å bruke sju melodier hun hadde laget til Prøysens tekster. Også en turné Haug hadde planlagt med Riksteatret ble forsøkt stoppet.

* I 2012 ble sangeren Heidi Gjermundsen Broch nektet å spille inn en ny versjon av den kjente Prøysen-visa «Tango for to».

Blåøyd?

Det var i forbindelse med innspillingen av plata «Blåøyd jævel» i fjor at Heidi Gjermundsen Broch ønsket å ha med en nytolking av «Tango for to», men prosjektet ble stoppet fordi rettighetshaverne ikke godtok denne versjonen.

– Det er helt normalt at gamle viser blir gjenstand for nye fortolkinger, og da er det underlig at det ikke skal gjelde for Prøysen. Jeg mener rettighetshaverne har lagt seg på en altfor restriktiv linje i forvaltningen av Prøysens verk, selv om de er blitt litt mildere med årene, sier Øverli.

– Hvorfor er det så viktig å modernisere Prøysen?

– Sentrale kulturinstitusjoner som NRK og Det Norske Teatret redigerte lenge et bilde til oss av Prøysen som en snill, ufarlig moromann og koselig barnetimeonkel. Det bildet stemmer ikke og kan bare korrigeres av moderne nytolkinger.

I dag er mange klar over at Prøysens kunst rommer mye mer enn måten han ble presentert på for noen tiår siden, sier Øverli, som trekker fram at tekstene har mange lag av betydning.

– Vi har et ansvar for å forhindre at ikke Prøysen visner hen og blir borte for kommende generasjoner. Det spørs hvor lenge Prøysen vil være en del av skolepensum dersom man ikke gir fritt spillerom for fornyelse.

Vil sette Prøysen fri

I musikklivet opplever mange det som vilkårlig hvorvidt man får lov å gjøre noe nytt med Prøysens sangpoesi, hevder Øverli. Han mener tekstene fortjener et mye større rom enn det én enkelt melodi kan tilby.

– Nå er det på tide at Prøysen settes fri av rettighetshaverne. De må legge til rette for at en ny generasjon av diktere, komponister og utøvere fritt kan utforske Prøysen på nye måter.

Det er spesielt ett hinder artister som vil nytolke Prøysen blir konfrontert med, hevder Øverli: En avtale som ble inngått mellom Prøysen og komponisten Bjarne Amdahl.

– Avtalen gikk ut på at dersom Amdahl hadde lagd melodi til en Prøysen-tekst, så kunne ingen andre lage en ny. Det betyr at man må innhente tillatelse fra arvingene til både Prøysen og Amdahl for å kunne bruke teksten.

– Hva er galt med en slik avtale?

– Slike avtaler er vanlige, men det er vanskelig å se at de også skulle være gyldige etter opphavsmennenes død, sier Øverli og understreker at alle nyfortolkinger må skje innenfor åndsverklovens grenser.

Men i tilfellet Prøysen mener han det vil være nok å innhente tillatelse fra den ene parten.

– Dersom det ikke hadde vært mulig å skille mellom hvem som hadde laget hva av Prøysen og Amdahl, det som i åndsverkloven blir omtalt som fellesverk, ville man måtte innhente samtykke fra arvingene til begge parter. Men i dette tilfellet er det faktisk mulig å skille ytelsene fra hverandre. Prøysen har laget tekstene, og melodiene er laget av Amdahl.

Vil ikke vente til 2040

Det betyr at man kun trenger å spørre Prøysens rettighetshavere om man vil sette ny melodi til teksten, ifølge Øverli.

– Får man tillatelse til å bruke teksten, kan man lage ny melodi.

I henhold åndsverkloven opphører opphavsretten 70 år etter opphavsmannens dødsår. Det betyr at Prøysens verk tidligst blir frigitt i 2041.

Det er for lenge å vente, mener Øverli, og han oppfordrer arvingene til å myke opp forvaltningen av rettighetene.

– Alf Prøysens verk er en del av vår felles kulturarv, og det er altfor verdifullt til å havne på et kunstnerisk og musikalsk museum. Arven må bæres inn i vår tid, og en mindre restriktiv praksis fra rettighetshaverne vil være med på å gjøre Prøysen tilgjengelig for nye generasjoner.