Britt Andersen: Prøysen inn i skapet igjen?

Publisert på trykk 17.08.2013 i Klassekampen

Britt Andersen, professor i allmenn litteraturvitenskap

 

I et essay 10. august kommenterer Jan Erik Vold Prøysen-debatten som har rast i sommer, og hevder at «Det fins et ‘intimitetstyranni’ i dagens medieverden, som vi hadde håpet å bli forskånet for i vår litteraturforskning».

I et intervju i Klassekampen 24. juli uttalte jeg meg om Prøysens biografi. Ove Røsbak, som i 1992 skrev biografien om Alf Prøysen, bekjente i 2004 at han hadde holdt skjult opplysninger om at Prøysen forelsket seg i menn. Røsbak beklaget at han hadde fulgt familiens pålegg om å fortie. Kollegaer av Prøysen anklaget imidlertid Røsbak for å fare med løgn, inntil Kim Friele fortalte om et møte med Prøysen i 1967, der han beklaget at han ikke hadde vært med å kjempe for homofiles sak offentlig, han våget ikke. Men dersom noen skulle si noe feilaktig om ham etter hans død, ba han henne fortelle sannheten. Etter at Friele fortalte om møtet med Prøysen stilnet debatten. Men nå gjentar Ole Paus at «seksuell legning er uvesentlig». Verre er det at en seriøs forfatter og biograf som Jan Erik Vold påstår at vi er godt nok informert om Prøysen. Altså et påbud om taushet; dette snakker vi ikke om. Han advarer dessuten mot å lese Prøysens tekster annerledes enn «slik de står».

Vold har selv skrevet fint om Gunvor Hofmo, etter hvert også om hennes kjærlighet til Ruth Maier. «Vi trengte å få vite mer om Hofmo», hevder han nå. Hvordan kan han mene det, hvis (seksuelle) erfaringer er uvesentlige? Vold brukte i årevis ordet venninne om Ruth Maier. Hofmo selv var overraskende åpen. Mange av hennes dikt er formet som elegier over tapt kjærlighet. Ruth Maier, som var jøde, ble tatt av dage i 1942 i nazistenes konsentrasjonsleir Auschwitz. Også henne har Vold skrevet bok om.

Ikke sjelden gir sorg og dilemmaer stoff til kunsten. Slike erfaringer er viktige fordi kunsten som skapes kan få mer dybde. Prøysens liv og erfaringer er relevante og kan bidra til nye tolkinger. Ikke sånn å forstå at det er et én til én-forhold mellom livet og kunsten. Men at ikke enkelte erfaringer skulle sive inn i kunsten, ikke engang noe så grunnleggende som seksuell identitet, er lite sannsynlig. Hofmos diktning er jo et eksempel på det motsatte.

Å nevne homoseksualitet på en tid da det var tabuisert og forbudt, kan skape noen spesielle tekstuelle spenninger og mønstre, slik vi ser det i «Mannen på holdeplassen», «Trassvisa hennes Tora», «Visa om løgna» eller «Lomnæsvisa». De får alle en litt annen betydning om vi ser at de muligens omhandler forbudt kjærlighet. Vold beskriver Prøysen som familiemann, han hadde det så travelt at han var «forhindret fra å leve altfor ‘hemmelig’» ifølge Vold, som konkluderer med et umulig paradoks, «‘Hemmeligheten’ fins i tekstene. Les dem slik de står». Nyhetsklipp – Høgskolen i Oslo og Akershus Uttak 26.08.2013 Kilde: Retriever Side 2 av 19 Det er velkjent at mange litterære tekster ytrer seg kryptisk eller ambivalent, for eksempel ved at noe på samme tid uttrykkes og holdes skjult. Slik kan teksten vinne anerkjennelse ut ifra overflaten (en perfekt form/konvensjonelle tema) samtidig som den kan ha mindre aksepterte tema som ikke er fullt så synlige. Ta Virginia Woolfs roman «Mrs Dalloway», der beskrives en gift overklassekvinne. I kulissene befinner det seg en merkelig skapning, en Miss Kilman, som truer med å rive masken av henne. Miss Kilman er uvanlig stor, svett og ukvinnelig. Likevel har ikke signalene vært tydelige nok til at litteraturforskere har sett at figuren er et lesbisk monster, en dobbeltgjenger som kommenterer hovedpersonens nattsider. I Woolfs debutroman vil hovedpersonen skrive en bok om «silence», det folk ikke snakker om. Det skal vise seg å handle om «en kjærlighet som ikke tør å si navnet sitt», slik Oscar Wildes kjæreste, Lord Alfred Douglas, skrev i et dikt. Woolf selv var gift med Leonard Woolf, men som alle nå vet, hadde hun et – også litterært sett – viktig kjærlighetsforhold til Vita Sackville-West. Alle vet om André Gide, for ikke å snakke om Marcel Proust, SOM LA betente tema til utkanten av historien. Volds råd om å lese «slik det står» er å se bort fra kontekst og merbetydninger. Da vil vi gå glipp av mye vesentlig.

Litteraturforskningen kjennetegnes av alt annet enn av et «intimitetstyranni», det er heller slik at man har hatt vansker med å forstå mange tekstlige sammenhenger fordi man har nektet å se på tekstens forankring i virkeligheten. Men seksualitet kan, som klasse, kjønn og rase, ha helt avgjørende betydning for et menneskes opplevelse av verden. Å leve som skjult homo- eller biseksuell i Norge på Prøysens tid er en viktig og relevant opplysning. Å skjule slikt i dag er ikke bare unødvendig, det er prippent og bakstreversk.

Britt Andersen, professor i allmenn litteraturvitenskap